Verdifull kritikk

Ingress

Meninger

Før Jens Stoltenberg kanskje blir generalsekretær i NATO har Ap-lederen funnet tid til å prøve seg som medieanalytiker. Det skjer i et festskrift til Dagsavisens avtroppende redaktør Arne Strand. Flere av Stoltenbergs betraktninger er så interessante at de er verd en kommentar.

Stoltenbergs bekymring er at pressen i for stor grad dekker og prioriterer det som er feil eller for dårlig i vårt samfunn. Svært mye i vårt helsevesen fungerer for eksempel godt, men mediene dekker bare problemene.

Den bekymringen er nok vanlig for folk som sitter i maktposisjoner, for eksempel som leder av en regjering. Den er også utvilsomt riktig. Mediene prioriterer kritikk av feil i samfunnet høyere enn å beskrive alt som er klokt og fornuftig sammensatt. Mens regjeringsmedlemmer gjerne framhever og vil ha framhevet alt som er bra. Politikere i opposisjon prioriterer også å framheve svakheter og mangler i samfunnet. Ofte har de en litt ubegrunnet optimisme på hvor enkelt problemene kan løses, der første trinn alltid er å gi dem regjeringsmakten.

Mediene har, i sammenlikning med regjeringsapparatet, begrensede ressurser. Redaksjonene må stadig kutte sine budsjetter. Da er spørsmålet om mediene bør bruke en større del av begrensede ressurser på å framheve mer av det som alt er bra. Kanskje bør de heller prioritere å synliggjøre problemer og utfordringer, i håp om at regjeringen og samfunnets andre makthavere selv vil framheve resultatene av sin gode ledelse. Her velger vi å ha tillit til politikerne.

Stoltenberg framhever også at journalister har vanskelig for å innrømme feil. Den observasjonen har han helt rett i. Det er trekk journalister deler med mange med makt, for eksempel politikere. Her er forbedringspotensialet simpelthen så stort at alle bør med.

Stoltenberg opplever sosiale medier som en direkte vei ut til velgerne, der politikerne kan få formidlet helhetlige budskap. Det er mulig han i ren formidlingsglede overvurderer leserinteressen noe. De sosiale mediene åpner for verdifulle og direkte kontakt, men de fragmenterer også offentlig samtale: De politisk interesserte kan diskutere partiprogrammer, andre lar seg lettere begeistre av søte kattunger. Det er omtrent slik tradisjonelle medier også fungerer, de nye mediene gjør det bare på individnivå. Kvaliteten på samtalen er ikke en mindre utfordring på sosiale medier enn i de tradisjonelle.

Men la oss ikke bli for negative. Det er positivt at Stoltenberg tar seg tid til en konstruktiv kritikk av mediene. Som Stoltenberg observerer, har vi i mediene stor tro på verdien av en kritisk holdning til alle samfunnets maktutøvere, også til mediene selv.