Helgekommentaren fra Knut Nærum:

Verdifulle hvite menn

I kampen for minoritetenes rettigheter er det lett å undervurdere verdien av hvite, middelaldrende menn.

Meninger

I år er det 100 år siden allmenn stemmerett ble innført i Norge. Ingen trengte lenger velge mellom å ha stemmerett og å være fattig. Denne teksten blir papirpublisert dagen etter 17. mai, da det norske folk feirer sin uavhengighet. Dette er også dagen da Norge, via Eurovision Song Contest-bidraget «Spirit in the sky»*, gir samene en stemme ut i verden.

Et samfunn hvor alle kommer til orde, hvor alle har en stemme og er representert, er et godt samfunn. Ingen vil tilbake til den tida da bare rike, hvite menn hadde stemmerett og samer ikke fikk lov til å synge på tv.

Urfolk, etniske minoriteter og kvinner har blitt undertrykket i mange hundre år. Våre samfunn erkjenner dette, og forsøker å gjøre opp for uretten, både ved lovverk og ved å gi dem en større plass i offentligheten.

For eksempel har den tradisjonelle mannsdominansen i superheltfilmer nå blitt utfordret av filmer hvor også afrikanere og kvinner kan ha overmenneskelige krefter og fly.

Synet av en flyvende kvinne vil snart være like selvsagt som synet av en flyvende mann. I Game of Thrones kan en frossen zombiekonge like gjerne drepes av en jentunge med dolk som av en skjeggete mann med sverd. Dette er som det bør være: Vi er alle enige om at minoritetene fortjener å bli sett.

Likevel er det verdt å spørre seg om representasjonen i enkelte sammenhenger er i ferd med å gå for langt. Enkelte av dem som forsvarte Siv Jensens bruk av nord-amerikansk urbefolkningskostyme fikk beskjed om at de kunne holde munn, siden de er hvite, middelaldrende menn. Kritikerne mente åpenbart at denne gruppen mennesker ikke bør ha talerett i spørsmål om representasjon, dekolonialisering og karneval.

Da glemmer man hva hvite, middelaldrende menn kan bidra med.

Når man ikke tilhører en undertrykt minoritet, er man frigjort fra det perspektivet som undertrykkelse påfører sine ofre. Mye godt kan sies om Martin Luther King Jr., men i ettertid framstår han som monomant opptatt av afrikansk-amerikanernes vilkår i USA.

Noen all-rounder var han ikke. Hvite menn er så heldige at de kan se verden uten et filter av undertrykthet. De får med seg det store bildet. Det er kanskje tilfeldig at ordene «vite» og «hvite» er så like, men likheten er påfallende.

Når vi feirer hundreårsjubileet for at kvinner og fattige fikk stemmerett, skal vi huske at det var hvite, middelaldrende, rike menn som vedtok dette og dermed utvidet demokratiet. Teslaen ble oppfunnet av en hvit mann og fikk navn etter Nikola Tesla, en annen hvit mann, som for øvrig fant opp vekselstrømmen.

De fleste store framskritt innen politikk og teknologi har blitt vedtatt og iverksatt av hvite, middelaldrende menn. De tenkte ikke bare på sin egen gruppe og at den skulle få det bedre. De drømte om en bedre verden for alle, en verden hvor alle kan stemme i valg, kjøre elektrisk bil og synge i Eurovision-finalen, uansett kjønn og hudfarge.

Norge har holdt på kongedømmet som styringsform. Ikke for at en enkelt person skal bestemme mer enn alle andre, men for at landet skal representeres av et menneske som er hevet over politikken.

En som ikke er del av omskiftelige kamper for å bli likt av velgerne og derfor hele tiden må si det han eller hun tror de vil høre. Det er derfor Kongens nyttårstale er det sterkeste uttrykket vi har for moralsk autoritet. Når Kongen snakker positivt om respektfull samtale, kompromisser og frivillig arbeid, lytter alle. Nettopp fordi det ikke er særinteressene som taler.

Hvite, middelaldrende menn er, som Kongen, hevet over politikk. De er ikke mer verdt enn andre, men verdt å lytte til. Jeg sier ikke at andre stemmer ikke bør få slippe til. Tvert imot: De bør få slippe mer til. Det må bare ikke skje på bekostning av hvite, middelaldrende menn.

Kanskje bør man innføre en kvoteringsordning som sikrer at minst en hvit, middelaldrende mann er representert i alle offentlige diskusjoner: utvalg og råd, debattmøter, tv-panel osv.

Svake grupper som innvandrere, samer og kvinner må hjelpes fram på alle måter. Det er så innlysende at det knapt trenger å sies. Derimot er det fort gjort å glemme hvor mye hvite, middelaldrende menn har bidratt til å skape det samfunnet som gir alle en stemme.

Alle kan synes synd på de undertrykte, men jeg vil si det så sterkt som dette: Ethvert samfunn bør bedømmes ut fra hvordan det behandler sine hvite, middelaldrende menn.

*Denne teksten ble ferdigstilt før Norges semifinale, men jeg tar for gitt at Keiino gikk videre.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.