BISATT I TREFOLDIGHETSKIRKEN: Forfatteren, og samfunnsrefseren, Stein Mehren, ble bisatt i dag med nær familie, venner og forfatterkollegaer tilsted. Foto: NTB Scanpix.
BISATT I TREFOLDIGHETSKIRKEN: Forfatteren, og samfunnsrefseren, Stein Mehren, ble bisatt i dag med nær familie, venner og forfatterkollegaer tilsted. Foto: NTB Scanpix.Vis mer

Stein Mehren (1935 - 2017) bisatt i dag

Verdig farvel med lyrikeren som dyppet sin fjærpenn i livets mange fargerike blekkhus

Året er 1960. En av lyrikkdebutanten er 25 år gammel og fra Oslo. Han heter Stein Mehren (1935 – 2017).

Kommentar

Tittelen på Oslo-guttens første utgivelse var «Gjennom stillheten en natt» ... med blant annet disse linjene

Jeg er ennu ung og døden

er et minne om en annen.

I dag tok familie, venner, refuserte poeter, sentrallyrikere, åndsmennesker i alle valører, forlagsfolk og filosofiske kafégjester et verdig farvel med debutanten fra 1960, i Trefoldighetskirken, Hammersborg. Ketil Bjørnstad ved flygelet satte en sober tone for bisettelsen med sin «Floating». Der og da var det som om vi gjennom den mektige åttekantede kuppelen hørte det grå seinsommerlyset viske: Corona. Formørkelsen og dens lys.

«Ja, vi tar nå avskjed med Stein som i dag tar plassen som den store poeten i sin generasjon i Norge. Vi hyller dikteren, samfunnsrefseren og vennen», sa mangeårig forelegger i Aschehoug, William Nygaard. Før ham Mehrens datter, Tonje Maria, som med elegant vemod minnet sin pappa, gode venn og samtalepartner. Hun fortalte om hans ni år på et sykehjem med et rom han omgjorde til atelier og skrivestue med en selvlaget plakat på veggen: «Hysj. Vær stille. Jeg øver meg på å bli skjelett». Tonje Maria ga oss også et humant glimt inn i familiemannen Mehrens hverdag: Han med snodige matteregler skrevet på papiret i matpakka og om hennes ujålete og ikke-materialistiske pappa som satt i stua og diktet midt i flokket av løpende barn.

Nygaard redejorde for essensen i Mehrens skifter innenfor språkets ovale klode: Hans livslange søk mot en dypere forståelse av menneskesinnet. Mehren var ikke en forfatter som sto fram for å snakke om skilsmisser, katter eller brokk i avisene for å selge ei ny bok. I et Morgenblad-intervju fra 81, om litterære forbilder og virkemidler, uttalte han: «Jeg kommer fra min egen barndom». Vi, som snubler i alfabetets bunnlinjer, fikk også tre verdifulle påminnelser da Frøydis Armand leste Mehren. Og her satt det fleste benket og lyttet, fra Vold til Opstad, sistnevnte er vel den norske lyrikeren, det søkende mennesket, som er kapabel til å vandre i skyggesporene etter Mehren.

Orgel ved utbæring, Passacaglia c-moll (J.S. bach): Mehren var en ensom lyriker, han skrev seg ut av sin generasjon. På 1970-tallet, da norske litteratur ble nedtegnet med hammer og sigd, kom Mehren ut med samlinger som «Menneske bær ditt bilde frem» og «Det trettende stjernebilde». Ikke akkurat kampdikt for dem som hevdet de representerte massene. Vi lyser fred over Den usynlige regnbuen og mannen som dyppet sjelens fjærpenn i så mange av livets fargerike blekkhus.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook