Verdig helsetjeneste

DEN NYE HELSE- OG omsorgsministeren kommer til en sektor som skriker etter politisk styring. Utfordringene står i kø. Støyen er som vanlig høyest fra sykehusene. Men flere av løsningene på utfordringene i sykehusene er å finne i kommunene, eller et sted på veien.

I dag er det for lite helhet og sammenheng i helsetjenestene. Dette gjelder både internt i kommunene og internt på sykehusene, samt mellom kommune og sykehus. Det gjelder også mellom sektorer. Mangel på samhandling rammer særlig mennesker med behov for sammensatte tjenester over tid.

Barn og voksne med funksjonshemming    og/eller kronisk sykdom

Eldre mennesker

Mennesker med rusmiddelavhengighet

Mennesker med psykisk sykdom

Det er mennesker det handler om, ingen er kun pasienter, brukere eller klienter. Flere av disse er utsatte mennesker, fordi mange ikke kommer til orde selv. Det trengs politisk styring slik at helse- og omsorgstjenestene til disse prioriteres.

I RAPPORT FRAHELSEDIREKTORATET (2007) uttales det bekymring for at økonomi er styrende for prioritering mellom lønnsomme og ulønnsomme pasienter helt ned på den enkelte avdeling. Stykkprisfinansiering var ment som et styringsverktøy i de regionale helseforetakene for å øke effektiviteten. Slik fungerer det ikke. Det er uverdig for pasientene, og uholdbart for ansatte å jobbe under slike forhold. KrF har derfor tatt til orde for en omlegging av finansieringssystemet, slik at det er enkeltmennesket som står i sentrum, og ikke økonomi alene. Finansieringssystemet må stimulere til helhetlige tjenester. Helse- og omsorgstjenestene i kommunene, sykehus og rehabiliteringen må ha samme mål. I dag er det slik at verken sykehusene eller kommunene ønsker å ta ansvaret for mennesker som har behov for sammensatte tjenester over tid. Finansieringssystemet må si noe om hvordan ansvaret og kostnadene skal deles. Ingen må falle mellom to stoler.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Mye behandling er til liten nytte dersom pasientene ikke har et egnet sted å bo. Derfor er det viktig med god oppfølging etter sykehusbehandling. Det handler om satsing på sykehjemsplasser for de sykeste eldre. Det handler om satsing på tilrettelagte boliger for rusmiddelavhengige og for mennesker med langvarig psykisk sykdom som trenger ekstra hjelp og støtte. Det handler om satsing på dagtilbud slik at hverdagen får mening.

Den nye helse- og omsorgsministeren må sikre oppfølging av eldreavtalen mellom regjeringspartiene, KrF og V. Det betyr styrking av eldres rettigheter gjennom innføring av en verdighetsgaranti, satsing på kompetanse, satsing på lindrende behandling for døende og dagtilbud og skjermede enheter i sykehjem for demente. Regjeringen har ennå ikke kommet med sin handlingsplan for sykehustjenester for eldre, snart ett år etter at den skulle ha kommet. I hele landet hoper det seg opp utskrivningsklare pasienter i korridorer og pasientrom på sykehusene. Bare på Ullevål universitetssykehus ligger det til enhver tid mellom 30 og 50 utskrivningsklare pasienter. Det er uverdig.

NÅR DET GJELDER RUSFELTET må det satses på å sikre sammenhengende tjenester, både mellom avrusing, behandling og oppfølging. En opptrappingsplan for rusfeltet må innebære satsing på alle typer behandling, både poliklinisk behandling og langtidsbehandling. I dag ser vi at Helse Sør-Øst kutter plasser i langtidsbehandlingen. Rusmiddelavhengige er ingen ensartet gruppe, og trenger et mangfoldig tilbud, med rom for individuelle løsninger. Ventetiden for å komme til rusbehandling steg med 12 dager fra 2007 til 2008 i Helse Sør-Øst, ifølge ferske tall fra Norsk pasientregister (NPR). Samtidig står en rekke private ideelle institusjoner i fare for å legge ned sitt behandlingstilbud fordi de ikke har fått fornyet avtale med Helse Sør-Øst. Det er helt uforståelig, og totalt uakseptabelt. Disse institusjonene har i årtier drevet institusjoner for de aller mest utsatte menneskene i vårt samfunn. Private ideelle institusjoner må sikres en rolle, hvis de forsvinner nå, går uerstattelig kunnskap og kompetanse tapt.

HELSE- OG OMSORGSTILBUDET til mennesker med langvarige psykiske lidelser er på grensen til uforsvarlig mange steder i landet, i følge rapport fra Statens Helsetilsyn (2007). Opptrappingen av midlene til psykisk helsevern må fortsette, fortsatt står mange kommuner ute av stand til å ta imot de med ekstra behov, og i mange kommuner er det fare for uforsvarlige tjenester. Det er behov for kompetanseoverføring og tett samarbeid mellom spesialisthelsetjenesten og primærhelsetjenesten, gjerne det vi kan kalle linjeløse tjenester. De som mottar hjelp skal få hjelp uten å bli kasteball mellom nivåene i helsetjenesten. Tvangsbruken i det psykiske helsevernet må ned. Det er store sosiale og geografiske forskjeller, særlig blant bostedsløse er tvangsbruken høy.

HVA VIL SÅ HELSE-HANSEN gjøre med sykehusreformen? Det er behov for strukturelle grep i Helse-Norge som følge av den medisinske utviklingen. Det er et økende behov for strukturelle grep i Helse-Norge som følge av den medisinske utviklingen. Det er et økende behov for kompetanse, sammen med en økende aldrende befolkning. Samtidig skal det være likeverdige helsetjenester uavhengig av hvor man bor i landet, geografiske og klimatiske hensyn må også tas. Strukturendringer må være styrt av dette, og ikke ensidig av økonomi.

Helse- og omsorgsministeren kan ikke overlate dette til helseforetakene med forsikringer om at han har tillit til disse, slik hans forgjenger Sylvia Brustad til stadighet forsikret om. Både skjevdelingen og hovedstadsprosessen er to viktige saker som vil sette statsråden og sykehusreformen på prøve. Det trengs politisk styring! Skjevdelingen må rettes opp for å sikre likeverdige helsetjenester i hele landet. Det er fortsatt ikke tilfelle, seks år etter sykehusreformen.

Hovedstadsprosessen handler mye om politikk, blant annet om hvor det skal være behandlingstilbud, hvilken kvalitet det skal være på behandlingen, hvor langt folk må reise for å komme på sykehus, hva liggetiden i sykehus skal være, etc.

FOR AT VI SKAL KUNNE ha den indirekte politiske styringsformen vi har av sykehusene, trengs en tydelig statsråd, samt et sterkere politisk styrings- og prioriteringsverktøy for å sikre politisk forankring av helsepolitikken. Per i dag er ikke nasjonal helseplan i nærheten av noe slikt. Det er vanskelig å styre og ikke minst endre de norske helsetjenestene, dersom det ikke er forankret i Stortinget og befolkningen. KrF mener det har blitt for mye butikk og for lite politikk på sykehusene.

KrF har nedsatt et utvalg som skal komme med forslag til nødvendige grep. Sykehusreformen må rehabiliteres. Likeverdige og verdige helse- og omsorgstjenester, uavhengig av blant annet bosted, sosial status, alder, etnisk bakgrunn og funksjonsevne må være målet.