Verdig hyllest

Herbie Hancocks uttalte hensikt med sitt Gershwin-prosjekt er dels å nytolke et knippe av hundreårsjubilantens mest kjente komposisjoner, dels å sette George Gershwin inn i en samtidig musikalsk sammenheng, vise hva som påvirket ham og hvem han påvirket.

Og Hancock, en av tidenes mest komplette jazzpianister, lykkes godt der han søker mot melodienes kjerner i ulike formasjoner og fra overraskende vinkler. Eksempelvis faller det oppsiktsvekkende heldig ut å la Joni Mitchell synge «The Man I Love» med kvartettkomp (Hancock, Wayne Shorter, Ira Coleman, Terri Lyne Carrington), og samme kvartetts forrykende «Cotton Tail» - komponert av Duke Ellington over akkordskjemaet til Gershwins «I Got Rhythm» - står seg også mildt sagt godt. Stevie Wonder remjer i kjent stil gjennom W.C. Handys «St. Louis Blues»; elfenbeinet flagrer friskt når Hancock og Chick Corea tar stride-pianisten/komponisten James P. Johnsons «Blueberry Rhyme» under duettbehandling, og Joni Mitchell/Stevie Wonders sang/munnspill-føring i «Summertime» er rik på innlevelse og personlig lød.

«It Ain't Necessarily So» og «Here Come De Honey Man» framføres av større besetninger med bl.a. saksofonistene James Carter og Kenny Garrett, trompetisten Eddie Henderson og vestafrikanske rytmevirtuoser. Selveste Kathleen Battle låner ordløs stemme til «Preludium i c-moll», mens The Orpheus Chamber Orchestra ledsager Hancock i Gershwins «Lullabye» og den nesten overjordisk vakre annensatsen i Maurice Ravels «Pianokonsert i G». Ravel og Gershwin var gjensidige beundrere, og det klinger mer enn en anelse jazz av Ravel, men det skal likevel sies at Hancocks versjon faller en smule blodfattig målt mot den elektrifiserende innspillingen til Arturo Benedetti Michelangeli. Til gjengjeld avslutter Hancock med en storartet «Embraceable You», og signerer med det en musikalsk forfriskende, mangslungen og høyst høreverdig hyllest til sin landsmann.