Verdig sorti for folkekjære rockere

 The Hellacopters 
Hovedscenen
Publikum: Ca 7000

KONSERT: Det har lenge vært kjent at svenske The Hellacopters går av med pensjon etter sommerens konserter. Gjengen har gitt brorparten av innholdet til det mye omtalte scandirock-begrepet. Og vokalist og gitarist Nicke Anderssn ser virkelig ut som personifiseringen av ordet rock, der han iført åletrange jeans og denimvest myser tilbakelent utover Hove-sletta med MC5-capen godt trukket ned i ansiktet.

Klassisk 

De er verken ekstravagante eller overdrevent utspjåket både hva fremtoning og den musikalske innpakning angår, men de har alle kropper som er bunkret opp på like deler sjangerforståelse, kløktig låtskriveri og kjærlighet til faget. Dette gir sangene deres en følelse av noe rotekte og tidløst. Åpningslåten «Hopeless Case of a Kid in Denial» fra briljante «High Visibility» bader et solfylt festivalområde i et vel av 70-tallsmarinert klassisk rock, en arv som svært få forvalter bedre enn nettopp The Hellacopters.

Gir seg på topp 

Den påfølgende timen er det en historieleksjon med høydepunkter fra hele karrieren. Lettbeinte «Carry Me Home» jager hverdagsbekymringer langt ut i Arendalsskauen, mens «Toys and Flavours» og «By the Grace of God» får folk til å danse helt til bakerste rad. For er det et sted The Hellacopters frihetsrock virkelig får skinne som klarest, er det nettopp i en setting som denne. Hove-solen senker seg bak tretoppene og vi takker. At de har gitt oss et lass med plater som ikke går ut på dato med første er i alle fall noe av en trøst.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Torgrim Øyre


 Yeasayer
Hovedscenen
Publikum: Ca 2000

SYREFUTURISME: På scenen ser Yeasayer ut som en gjeng globaliseringskåte neontruckere som tilfeldigvis har rotet seg bort langs de syrete landeveiene i Marokko. Og under over alle under, når Chris Keating åpner munnen og begynner å skru på knottene sine, mens resten av bandet dundrer løs på underlig innadvent vis, ja så høres de faktisk slik ut også. Yeasayers futuristiske syreindie er bygget opp rundt et pykedelisk rytmeskjelett, en sound som til en viss grad føles utopisk, fremmedgjort og distansert på Hovescenen, men som også leveres med så mye brask, bram og spastiske kroppsrykninger, er det vanskelig å ikke gaule med på det fantastiske roperefrenget på «2080».

FARVEL: Hellacopters etterlater seg blant annet et godt minne fra Hove. Foto: SCANPIX
FARVEL: Hellacopters etterlater seg blant annet et godt minne fra Hove. Foto: SCANPIX Vis mer

Sigrid Hvidsten

 Killswitch Engage 
Amfiscenen
Publikum: Ca 3500

OVERLEGENT: Han ser ut som noe av en klovn Adam Dutkiewicz, der han flyr rundt på scenen med gitaren hengende under haka, peker nese og vitser om emotamponger og andre unevnelige ting. Den komiske fremtoningen til tross, mannen er hjerne bak en del av dette tiårets aller ypperste metalmusikk. Killswitch Engage er fanebærer for metalcore-scenen og i går viste de hvorfor. I Howard Jones har de en vokalist, som behersker hele registeret bedre enn de fleste og med et band like effektivt som en dampveivals i ryggen, er det meste i skjønneste forfatning. Låter som «A Bid Farewell» og «This is Absolution» er rene frontalangrep, mens avslutning med Dios «Holy Diver» er en pur kjærlighetserklæring til publikum. Praktavlevering, rett og slett.

Torgrim Øyre

 Cavalera Conspiracy
Terningkast tre
Amfiscenen, Publikum: Ca 3000

BRODERLIG: For drøyt ti år siden, revolusjonerte brødrene Igor og Max Cavalera metalsjangeren med Sepultura-platene «Chaos AD» og «Roots». Kort tid etterpå ble det krangling og brudd. Det fremstår som en tanke underlig at dagens Sepultura reiser rundt uten et eneste originalmedlem igjen, spesielt med tanke på at Cavalera Conspiracy flanker hver eneste av sine egne låter med minst en Sepultura-klassiker. Noe som burde tale for en festaften. Men den gang ei. Det er noe merkelig uforløst over hele seansen, lyden er ikke all verden og meste parten av de i utgangspunktet geniale riffene tørker bort på grusplassen før de får satt seg i mellomgulvet. Det er selvsagt et sjarmerende skue å se sønnen til Max tromme på legendariske «Troops of Doom» og avslutningen med «Roots Bloody Roots» får Amfiet til å eksplodere i festivalens drøyeste circle-pit så langt. Men det stoppet der.

Torgrim Øyre

Verdig sorti for folkekjære rockere