Verdige gubber

Noen rockband eldes med verdighet, og Yes er et av dem. Det beviste de med både humor og spilleglede på gårsdagens jubileumskonsert i Spektrum.

KONSERT: Konserten var en oppvisning i virtuos musisering, naturligvis, men den var også et eksempel på hvordan man unngår å bli en parodi på seg selv.

Med Yes' utgangspunkt, 70-tallets utskjelte progrock, kan det kanskje virke vanskelig. Sjangeren ble, av og til med rette, kritisert for å være pompøs og selvhøytidelig.

Men det var da. Nå har Yes både lært å begrense seg og framvise en sjarmerende selvironi.

Selvironien kom spesielt til syne i «unplugged»-sekvensen etter pausen, hvor først veteranlåten «Roundabout» gjenoppsto som Chicago-blues og de så kjørte «Owner of a Lonely Heart» - bandets største hit - i en ubeskjemmet akustisk versjon.

Yes er ute på jubileumsturné, bandet har 35 år med vekst og fall og vekst og fall bak seg, og de har samlet den nest mest solide besetningen fra 70-åra for å markere åra som har gått.

Vokalist Jon Anderson (60 til høsten) var der, naturligvis, så også Chris Squire (bass), Steve Howe (gitar), Rick Wakeman (keyboards) og Alan White (trommer).

Hadde sistnevnte vært byttet ut med langt mer kreative Bill Bruford, ville oppsettet vært perfekt.

Hovedvekten lå naturligvis på det klassiske 70-tallsstoffet, som «Going for the One» og «I've Seen All Good People». Men samtidig stokket de kortene godt, og lot 90-tallslåta «Mind Drive» danne ramme rundt gamle tungvektere som «Turn of the Century» og «South Side of the Sky».

Det siste albumet (fra 2001) ble verdiget én låt, og settet inneholdt også én ny låt, «Show Me». Den peker ikke spesielt framover, men er en typisk Jon Anderson-ballade.

Anmeldelsen er skrevet på bakgrunn av de første to timene.

STIL: Jon Anderson og Yes leverte en solid dose progrock med stil.