KOSTER:  «Knappe ressurser i form av lav bemanning og for lite kompetanse føre til at hjemmetjenestens ansatte må rasjonere tilbudet», skriver artikkelforfatteren.
KOSTER: «Knappe ressurser i form av lav bemanning og for lite kompetanse føre til at hjemmetjenestens ansatte må rasjonere tilbudet», skriver artikkelforfatteren.Vis mer

Verdighetsgarantiens virkelighet

Skal ambisiøse dokument som verdighetsgarantien innfris må det ansettes flere kompetente fagpersoner.

I Norge har vi har et offentlig helse- og sosialtjenestetilbud en bare kan drømme om i mange andre land i verden. Utvikling av den norske velferdsstaten har ført til at alle landets borgere, uansett privatøkonomisk evne eller familieforhold, har rett til helse- og omsorgstjenester fra det offentlige. I dagens opphetede debatt om norsk eldreomsorg kan det være klokt å se vårt tjenestetilbud i et litt videre perspektiv og å tenke over at et slikt tilbud ikke er en selvsagt sak.

Utvikling av den norske velferdsstaten skaper imidlertid stadig større forventninger om hva det offentlige skal ha ansvar for. Det synes å ha utviklet seg et stort sprik mellom befolkningens forventninger til det kommunale tjenestetilbudet og tilgjengelige ressurser.

Dette «spriket» blir ytterligere forsterket med regjeringens Forskrift om en verdig eldreomsorg (verdighetsgarantien). Hensikten med forskriften er å: «sikre at eldreomsorgen tilrettelegges på en slik måte at dette bidrar til en verdig, trygg og meningsfull alderdom». I paragraf 3 i forskriften beskrives tjenestens innhold nærmere. Innholdsbeskrivelsen favner vidt fra det helt konkrete «enerom», til det mye mer abstrakte «samtale om eksistensielle behov».

Det er fleres sider ved dette dokumentet som er problematisk, ikke minst bruk av begrepet garanti. Begrepet garanti kan fort forlede oss til å tro at det faktisk er en rettighet som skal innfris her og nå. Dermed blir forventninger til det kommunale tjenestetilbudet ytterligere økt, og gapet mellom reelt tilbud og forventet tilbud enda større. Denne problematikken er blant annet beskrevet og drøftet i en rykende fersk doktorgradsavhandling ved Universitetet i Oslo.

I avhandlingen viser stipendiat Siri Tønnessen hvordan knappe ressurser i form av lav bemanning og for lite kompetanse føre til at hjemmetjenestens ansatte må rasjonere tilbudet. Rasjoneringen skjer på flere nivå. Første ved at de fagansatte, som skal vurdere og beskrive behovene den enkelte eldre har, føler seg presset til å beskrive behovene så avgrenset som mulig fordi de vet at det ikke finnes nok midler til det ideelle tilbud. Dernest ved at personalet, som direkte utøver tjenesten i daglig møte med eldre, må tilpasse og redusere tilbudet fordi de ellers ikke ville nå alle.

Denne problematikken kan vi ikke effektivisere oss bort fra. Skal ambisiøse dokument som verdighetsgarantien innfris må det ansettes flere kompetente fagpersoner. Det kommer til å koste penger.