Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Verdiklemma i offentlig ledelse

ET PARADOKS HAR oppstått i offentlige organisasjoner. På den ene siden har kravet om økonomistyring, markedstilpassing og konkurranseevne vokst fram i en tung forventning om høyere effektivitet. På den andre siden ønskes en bevisstgjøring av verdier og visjoner. Man ber om at moralske verdier som respekt og brukerorientering skal bli faktisk styrende i virksomhetene. Det paradoksale er at de økonomiske og moralske forventningene blir presentert side om side - men uten referanse til hverandre - av de samme myndighetsorganer. Begge målene henges opp som to funklende ledestjerner. Men de blir plassert langt fra hverandre - de peker i diametralt motsatte retninger.

Økt konkurranseevne og moralsk verdistyring. Budskapet blir formidlet til ledere og ansatte i offentlige institusjoner - men oppfattes som selvmotsigende. For mange ansatte kolliderer det økonomieffektive mot en del moralske verdier. En sykepleier som både forventes å arbeide raskere og samtidig ha tid til å lytte til pasientene, vil neppe oppfatte forventningene som tydelige. Blandingen av økonomiforventninger og moralforventninger setter utøverne i ei stram verdiklemme.

OFFENTLIGE ORGANISASJONER blir bedt om å praktisere etter prinsippene i New Public Management-filosofien - noe som i korthet går ut på å følge markedslogikk i styringen av medarbeidere. Behovet for lønnsomhet og inntjening preger dagliglivet, og bevisstheten om bunnlinjen holdes våken hos ansatte. Konkurranse er blitt et naturvilkår, og markedsmekanismene er like tvingende som gravitasjonskraften. At dette skulle være uttrykk for diskutabel ideologi, er et syn som har blitt nesten fraværende i den offentlige debatten. Men man skal ikke gå mange år tilbake før pengepraten spilte en langt mer underordnet rolle i organisasjonshverdagen.

Samtidig med knefallet for turbokapitalismen og konkurranseøkonomien er det i ferd med å stige fram en bevissthet omkring organisasjonenes verdier. Verdier er standarder for atferd. Uten vennlighet, ærlighet og gjensidighet ville samfunnet gått i oppløsning. Men til forskjell fra tidligere tider blir nå verdier trukket fram fra selvfølgelighetstilværelsen og gjort til krumtapp i utviklingen av organisasjonene. Verdibasert ledelse handler om å konsentrere oppmerksomheten om visjon, misjon og kjerneverdier og i å høyne den etiske sensibiliteten hos alle ansatte. Verdier skal nå tydeliggjøres, etterspørres og omsettes til praktisk handling.

NÅR BÅDE myndighetene, Oslo Kommune, Helse Øst, Postverket, etc. viser så stor interesse for verdibasert ledelse, ligger det en forventning om at dette på sikt også fremmer konkurranseevnen. «Verdiene - eller organisasjonsideologien - brukes som et konkurransefortrinn eksternt, internt og ved organisasjonsutvikling, samt i rekrutteringssituasjon», sier Tor Berge, administrerende direktør i Helse Øst i en kommentar til næringslivets bruk av verdibasert ledelse. En stor dansk undersøkelse uttrykker det samme: «Å jobbe aktivt med verdier gir de ansatte en sikkerhet om at det de utfører på et gitt tidspunkt, er det riktige. Denne sikkerheten øker effektiviteten, da effektivitet er å treffe beslutninger kjappest mulig.» Man ønsker altså en utvikling der organisasjonen skal bli god - i dobbelt forstand. Ved å bli god i betydningen «verdibevisst» blir man også god i betydningen «dyktig», og dermed også konkurransedyktig.

Men en slik formålsrasjonell begrunnelse for moralske verdier - at de egentlig er redskaper for høyere effektivitet - vil i praksis drepe den nødvendige begeistring og motivasjon som forutsettes for at verdibasert ledelse skal bli noe mer enn festtaler. Verdistyring må baseres i en verdirasjonell tankegang.

INTENSJONENE MED økonomistyring er god, ja kanskje nødvendig for å få offentlige utgifter under kontroll. Verdistyring ønsker på sin side å sikre at kvaliteten på tjenestene ikke synker. Men de to hensynene lar seg ikke uten videre forene i den praktiske hverdagen. Der myndigheter og toppledere ser begge styringsprinsippene som gjensidig supplerende, ser yrkesutøverne to motstridende budskap som ikke lar seg forene. Og som kjent kan ingen tjene to herrer - man vil enten elske den ene og hate den andre. Eller man blir rett og slett passiv i slike krysspressituasjoner; man blir handlingslammet.

I den daglige praksisen ved sykehus og sosialkontor forsvinner inspirasjon og engasjement, når diskusjonen om bunnlinje og effektivitet tar overhånd som tema. Å spille Monopol går man fort lei av - særlig når man ikke spiller med egne penger. En sterkere vektlegging på moralske verdier vil på den annen side nok kunne alliere seg med ansattes egne motiver for jobbutøvelsen. Leger er motivert av en hippokratisk grunnforståelse, sykepleiere av omsorgsmotivet, sosionomer av en sosial rettferdighetstanke. De færreste søker til disse yrkene for å drive økonomiske effektiviseringsøvelser. Dersom det blir for gjennomskinnelig at den dypeste hensikt med den moralske kvalitetshevingen egentlig er høyere effektivitet, vil nok de fleste betakke seg. Det egentlige motivgrunnlaget bak en verdistyringsfilosofi vil derfor avgjør hva slags skjebne den vil få i praktisk gjennomføring.

HVORDAN KAN MAN SÅ komme seg ut av verdiklemma? Jeg ser tre mulige alternativ, der bare det siste er forsvarlig.

1. Man kunne jo rendyrke den økonomisentrerte ledelsesfilosofien og slutte med vakkert prat om moralske verdier - dette vil likevel bare bli oppfattet som tilslørende. Det er unødig å si at dette nok vil skape protester, men det ville kanskje rense lufta.

2. Et annet alternativ ville kunne være å satse tyngre på verdibasert ledelse enn i dag, med den begrunnelse at dette øker konkurranseevnen. Man unngår da det doble budskapet. Men det underliggende effektivitetsmotivet vil nok markspise oppslutningen blant de ansatte. Budskapet blir like tvetydig som boktittelen «Etisk ledelse - det lønner seg». Man kunne fortie sine egentlige effektiviseringsmotiver. Men dette ville stride mot selve prinsippene i verdibasert ledelse - hvor det også selvfølgelig handler om å realisere verdiene ærlighet og respekt. Denne løsningen blir derfor etisk uholdbar.

3. Den siste løsningen er å gå inn for et verdibasert fokus på moralske verdier for deres egen skyld - etter en verdirasjonell begrunnelse. Ansatte blir invitert til å feste blikket på organisasjonens visjon og oppdrag og overlate det økonomiske overblikk til ledelsen. Medarbeiderne får et selvstendig primæransvar for faglig kvalitet og bare et sideordnet økonomiansvar. Pengepratet dempes og fokus flyttes til hvordan kjerneverdiene kan realiseres i praktisk tjenesteyting. Først når ledere viser forståelse for de ansattes opplevelse av dobbeltheten i dagens verdibudskap, og bare når ledere viser vilje til å dempe effektiviseringskravet til beste for en prioritering av de moralske verdienes forrang, vil de samme ledere kunne bli oppfattet som ekte og troverdige i sin verdibaserte ledelsesutøvelse.

... og kanskje får man en bonus i form av effektivitetsøkning?