Verdikommisjonen har født en mus

Endelig har berget født en mus: Verdikommisjonen lanserer et prosjekt som skal registrere, systematisere, studere og diskutere hvordan norsk presse utfører sitt oppdrag som verdiformidler.

Nedkomsten skjedde på Norsk Redaktørforenings høstmøte i Kristiansand i går og vakte øyeblikkelig sterk og overveiende negativ reaksjon.

Dette er prosjektet:

En gruppe på seks personer skal følge seks- sju utvalgte norske aviser i seks måneder og notere seg i hvilken grad de følger opp sitt eget verdidokument, Vær varsom-plakaten. Personene er Kristin Clemet, Per Fugelli, Bente Engesland (NRK), Hallvard Bakke, Inger Elisabeth Hansen (Forfatterforeningen) og Sigurd Allern, som skal være en slags garantist for at dette går vitenskapelig for seg, sammen med kollega Gunnar Brodahl-Johansen fra Institutt for Journalistikk.

Etter endt avislesning skal denne gruppen legge fram sitt materiale i Bergen til våren, samtidig med De nordiske TV-dagene og Redaktørforeningens vårmøte. Der skal det være høring, og de gjennomlyste avisene skal få anledning til å forsvare det de har gjort når de får sitt karakterkort presentert, med eller uten stjerner eller terningkast. Det planlegges også timelange diskusjonsprogrammer i NRK2. Hvilke aviser som skal plukkes ut, er foreløpig ikke kjent, men i høstmøtets korridorer ble Dagbladet, VG, Vårt Land, Bergensavisen og Stavanger Aftenblad nevnt.

Fødsel - og ilddåp

Det er Hans Erik Matre, tidligere redaktør av Vårt Land, NTB og Bergens Tidende, aktiv leder av Redaktørforeningen og nå direktør i Schibsted og leder av Verdikommisjonens råd, som er fadder til ideen som han presenterte med entusiasme i går. Han fikk øyeblikkelig negativ reaksjon fra Dagbladets politiske redaktør John Olav Egeland, redaksjonssjef i samme avis, John Arne Markussen, og noe mer lakonisk fulgt opp av tidligere VG-redaktør Sigmund Lode, mens sjefredaktør Gunnar Flikke i Adresseavisen syntes det var en glimrende idé og samtidig på nytt åpenbarte det evinnelige hat/kjærlighetsforholdet mellom Akersgata og distriktsavisene.

Med Clemet- Allern med sine velkjente standpunkter til norsk presse i spissen for eksamenskollegiet, blir det enda klarere hva slags debatt vi vil få. Verdikommisjonsleder Hanne Sophie Greves foredrag var imøtesett med stor interesse, men også det ble en gammel opplevelse for norske redaktører. Ledende pressefolk ga etter møtet uttrykk for kritiske holdninger til Verdikommisjonens utspill. Det bærer preg av mangel på prinsipiell tenkning og likner en kamuflert ombudsmannsordning.

Umusikalsk

Matre understreket igjen og igjen, som Verdikommisjonen gjør ustanselig, at dette bare er en invitasjon til debatt om verdier, men haken ved det er at kommisjonen er regjeringsoppnevnt, og ikke av en hvilken som helst regjering i verdispørsmål, og at dette prosjektet på sett og vis avleder sitt mandat fra den. Dermed skapes det inntrykk av at det er statens forlengede arm. Det er mildt sagt ganske umusikalsk i en periode hvor de fleste mediefolk og mediepolitikere er fornøyd med at store saker som medieeierskap er løst, at ombudsmannsordningen er avvist og at selveste ytringsfrihetskommisjonen er i arbeid.

Mens Matre var rask med å forsikre om at dette bare var et enkeltstående prosjekt, var ikke Greve fremmed for en mer permanent ordning: Hvis pressen ønsket det, var det bare å si ifra.

Klam omfavnelse

Vi opplever altså en rørende, eller klam - etter som en ser det - moralsk omsorg for hva vi driver med i pressen. Vi er vitne til et nytt utslag av farsotten som går over flere land for tida. Mest utbredt er den i Storbritannia, der Tony Blair og hans Nye Labour har opprettet dusinvis av kommisjoner, delkommisjoner og komiteer for nær sagt alt mulig.

Kronen på hans virksomhet er «The Third Way», som han diskuterte med Bill Clinton i New York i forrige uke, og som av britiske kommentatorer beskrives som et vaklende korthus og et nytt eksempel på famlende forsøk på å skape en slags politisk filosofi eller plattform for en ideologi som man ikke riktig selv vet hva skal inneholde. Når regjeringsoppnevnte, ikke folkevalgte, personer skal overta premissleveransene og ledelsen av debatten, må det bære galt av sted. Da fjerner vi oss fra demokratiet i stedet for å styrke det.