SKILSMISSE: «Jeg ga aldri opp kampen for at barna skulle få mulighet til samvær på samme måte med begge foreldre. Det endte med at jeg ble stevnet og trukket inn for domstolen». Illustrasjonsfoto: NTB scanpix
SKILSMISSE: «Jeg ga aldri opp kampen for at barna skulle få mulighet til samvær på samme måte med begge foreldre. Det endte med at jeg ble stevnet og trukket inn for domstolen». Illustrasjonsfoto: NTB scanpixVis mer

Verdiløse menn

Maktfaktorer i samfunnet har et middelaldersk syn på menn som foreldre.

Glasstaket over kvinnene i yrkeslivet er for lengst knust i småbiterbiter og kampen for likestillingen har kommet langt, men likestilling handler ikke om kvinner. Likestilling i denne sammenheng handler om like muligheter og rettigheter for kvinner og menn.

Resultatet av likestillingen har en mørk og dels tabubelagt bakside. Jeg sikter til menn som omsorgspersoner. Menn som fedre. Min påstand er at autoritative maktfaktorer i samfunnet har et middelaldersk syn på menn som foreldre.

Jeg skal først underbygge påstanden med min historie som på ingen måte enestående. Til daglig jobber jeg med næringspolitikk og fronter synspunkter og tar debatter i det offentlige rom. Men for første gang må jeg ytre meg anonymt. Ikke av hensyn til meg selv, men barna som dette handler om.

Som om lag halvparten av alle foreldre har også vi flyttet fra hverandre. Mors umiddelbare reaksjon var deretter å kreve hovedomsorgen for barna, som begge var i skolealder. Hun ville ha en såkalt normalmodell hvor barna skulle få lov å besøke meg annenhver helg og én ukedag. Mitt utgangspunkt var at barna har behov for å bruke tid og bli kjent med begge foreldrene i oppveksten. Dessuten trodde jeg at den såkalte «morspresumpsjonen» ikke bare var fjernet fra loven, men også fra et moderne samfunns holdninger. Tidligere ble det lagt til grunn at barnet ville ha det best hos mor fordi hun biologisk ble oppfattet å ha tettere bånd til barnet.

I dag skal utgangspunktet være en vurdering av hva som er det beste for barna. Momenter som spiller inn i vurderingen er barnas forhold til foreldrene, tilknytning til nærmiljø og venner, konfliktnivå og samarbeid mellom foreldrene, alder, foreldrenes kapasitet og omsorgsevne, far eller mors nye familie, geografisk avstand mellom foreldrene, hensynet til best samlet foreldrekontakt, om det er hensiktsmessig å endre på dagens situasjon (status quo-prinsipp) og så videre. Momentene er relevante, men hva hjelper det når de brukes som en slags shoppingliste?

Som mange andre endte vi hos Familievernkontoret. Der ble det tatt utgangspunkt i mors krav om normalmodell. Når barnas beste så skulle vurderes, ble det gjort klart at en mor som kommer dårligere ut enn far når det gjelder økonomi og kapasitet, ikke skal vurderes på dette, men derimot hjelpes til å utlikne forskjellen, slik at hun kan ha hovedomsorg for barna. Far kan hjelpe ved å betale bidrag. Konfliktnivået var høyt, derfor måtte barna være hos mor, mens vi forsøkte å finne en løsning. Hvorfor ikke hos far når mor i sterk grad bidro til konflikten? Barna fikk lengre skolevei og måtte flytte fra barndomshjemmet for å følge mor, men noe annet ville ifølge Familievernkontoret være urettferdig for mor, fordi hun ikke eide huset og derfor måtte flytte ut. At jeg hadde hatt hovedomsorgen for barna mens vi bodde sammen var uten betydning, for nå gjaldt det å se fremover. I korte trekk utviklet dette seg til en kafkask prosess, som kulminerte med at tiden som gikk også ble brukt som argument for at barna skulle være hos mor, fordi de allerede hadde vært der mens mor trakk ut konflikten. Det var altså ikke barnas behov, men tvert imot mors krav som var utgangspunktet.

I løpet av hele den perioden hvor konflikten pågikk, var det ikke på noe tidspunkt en eneste mann involvert. Det kan neppe være omstridt at en motsatt situasjon ikke ville blitt akseptert. Det er vel heller ikke helt utenkelig at resultatet av prosessen kan påvirkes av fullstendig mangel på kjønnsbalanse. I hvert fall er det sikkert at som mann oppleves en slik prosess langt fra betryggende.

Så kunne man selvfølgelig håpet at dette bare er et enkeltstående tilfelle og en subjektiv opplevelse. Nettopp derfor kan det være nyttig å se på tallmaterialet som finnes på området. I 2011 hadde 83 prosent av barn med skilte foreldre adresse hos mor. 7 prosent bodde fast hos far, og 10 prosent hadde delt bosted. Hvis man fremdeles tror at det beste for barna legges til grunn av Familievernkontoret og domstolen, må det bety at i mer enn 80 prosent av alle tilfeller er det best for barna å bo hos mor. Meg bekjent finnes det ikke spor av belegg for en slik hypotese.

Når mor har omsorgen har hun også siste ord når det gjelder spørsmål om skole, hvor i landet barnet skal bo og andre større avgjørelser. Dette betyr at i over 80 prosent av tilfellene har mødre full beslutningsmyndighet over barna, og far kan høres hvis mor vil.

Jeg ga aldri opp kampen for at barna skulle få mulighet til samvær på samme måte med begge foreldre. Det endte med at jeg ble stevnet og trukket inn for domstolen. Hvor mange fedre som gir opp før det går så langt, vet vi lite eller ingenting om. Resultatet vet vi også lite om, men en nærliggende tanke er at det vokser opp en tapt generasjon gutter med dårlig selvbilde som følge av synet på fedre og med mannlige rollemodeller, som tilsynelatende svikter fordi de ikke orker kampen.

Det er flott at glasstaket i arbeidslivet for lengst er knust, men her knuses hele glasshuset av noen som sitter på innsiden og kaster sten. Forhåpentligvis vil den nye regjeringen ha en reell likestilling også for fedre.