Verdimakt blir viktigere

Carsten Thomassen avslører oss i Dagbladet 4.7. Vi påstår oss verdier i utenrikspolitikken, men dette er bare et skalkeskjul for interesser.

Det finnes ingen verdier med egentyngde i internasjonal politikk; derfor blir alt snakk om verdier suspekt. Kosovo-krigen fremstilles til og med som motivert ut fra vern om verdier; mens det var USA som ville teste sine våpen og øke sin geo-politiske makt. Når vi til og med snakker om universelle verdier, smaker det av den hvite manns byrde, mener Thomassen.

UD arrangerte nylig et internasjonalt seminar om verdier i utenrikspolitikken, med utgangspunkt i Verdikommisjonens spørsmål: Hvilke verdier og normer finnes i samfunnet, og hvordan kan disse styrkes? Vi stilte det samme spørsmålet for det internasjonale samfunnet: Finnes det felles normer og verdier, og har de i det hele tatt noen egentyngde? I så fall, hvordan kan vi sette makt bak verdiene?

Denne regjeringen snakker mye om verdier, og også i utenrikspolitikken tar vi mål av oss til å fremme verdier som menneskerettigheter og demokrati. La meg kommentere Thomassens ankepunkter og innby til en videre debatt om dette temaet:

Det er alltid fristende å redusere alt til interesser. Som en refleks kommer utsagnet om at alt er uttrykk for interesser: Demokratibygging i Sentral-Asia, utviklingshjelp i Afrika, menneskerettighetsdialog med Kina, rettsstatshjelp på Balkan. Men hva gavner dette egentlig Norge? Hva er norske interesser i dette? I tradisjonell realpolitikk er interessene knyttet til forsvar og ekspansjon av eget territorium, og er etter hvert utvidet til å gjelde økonomiske interesser. Strekker man interessebegrepet enda lenger, kan vi inkludere alle tiltakene jeg nevner. Men da har begrepet mistet sin betydning.

Er det i norsk nasjonal interesse om det er fred i Guatemala eller demokrati på Cuba? Svaret er nei dersom vi har et tradisjonelt interessebegrep, men svaret er ja dersom vi ser på Norges generelle profil og stilling i det internasjonale samfunn. De som er skeptiske til nytteverdien av verdibasert utenrikspolitikk - som jeg selv var for noen år siden - bør være klare over at det er atskillig «politisk kapital» - for øvrig et dårlig uttrykk - som er bygd opp fordi vi har spilt og spiller en rolle i fredsmegling, demokratibygging, utviklingshjelp og menneskerettighetsdialoger. Vi har, som Norge, en solid status internasjonalt også på grunn av dette, og dette får vi bekreftet gang på gang. Derfor er politikk basert på verdier som dette en god investering, for igjen å bruke et dårlig uttrykk. Realpolitisk sett bidrar dette til høy status og godt omdømme internasjonalt - en ikke uvesentlig ressurs for et lite land.

Altså: Nasjonale interesser er i dag ikke bare knyttet til territorium, og skillet melllom interesser og verdier er uklart. Thomassens analyse blir derfor for enkel.

Dertil kommer at grunnen til at vi engasjerer oss i verdibasert utenrikspolitikk er ikke primært at vi vil øke vår politiske kapital. Det er faktisk slik at en meget stor del av vår utenrikspolitikk dreier seg om å fremme disse verdiene i seg selv. Ikke minst gjaldt dette Kosovo.

Poenget ved vår konferanse var å se på hvordan verdiene kunne få mer makt bak seg når det er konflikter med interesser. Kosovo ble fremhevet av den ungarske utenriksminister som et veiskille i internasjonal politikk fordi hovedgrunnen til den militære aksjonen faktisk var at man ikke kunne akseptere etnisk rensing en gang til på Balkan. Dette mener jeg klart var hovedgrunnen , selv om det alltid vil finnes andre motiver. Men om man stiller motspørsmålet: Gikk USA og NATO inn i denne høyrisikoaksjonen for å teste egne våpen, verne arbeidsplasser i militærindustrien eller øke geo-politisk innflytelse på Balkan, slik du fremholder? Lite tyder på at det var det som drev prosessen, selv om slike interesser også spilte viktige roller.

Vår konferanse fokuserte på et relativt nytt fenomen som ofte kalles «soft-power» - på norsk vil jeg kalle det «verdimakt». Med medias globalisering og NGOers internasjonalisering ser vi en interessant effekt: verdibasert utenrikspolitikk settes mer og mer på den internasjonale dagsorden av nye aktører som disse. Jeg var nylig i Mexico og diskuterte selvsagt Chiapas med min kollega der. Han bemerket at Chiapas var satt på den internasjonale dagsorden gjennom Internett, globale media og NGOer. Et annet eksempel er minekonvensjonen. Også denne saken fikk makt bak seg gjennom en slik strategi. Denne mekanismen betyr at også små land, som Norge, kan øke sin «verdimakt» ved å tenke strategisk på hvordan den internasjonale dagsorden kan settes.

Det er verdier som samler og mobiliserer her - menneskerettigheter, mangel på demokrati, overgrep, osv. Det er denne type politiske spørsmål NGOer og medier tar opp. Derfor blir verdier av større realpolitisk viktighet i vår tid enn før, og blir derfor viktige årsaker til internasjonal politikk. Dette ble meget godt illustrert i tilfellet Kosovo - uten medias lys hadde neppe den politiske viljen blitt mobilisert. Presset på politikerne ble raskt: «Hva gjør dere med overgrepene?» Hvilken demokratisk valgt politiker kan ignorere et slikt press, selv om man er aldri så mye kyniker?

Fra norsk side er det svært gledelig at verdimakt blir en reell maktfaktor i internasjonal politikk: små land kan bygge opp verdimakt fordi det ikke er et direkte forhold mellom geo-politisk makt eller militærmakt, og verdimakt; og ikke minst fordi vi vil fremme verdier i utenrikspolitikken, og derfor vil benytte alle muligheter til å sette makt bak verdiene.

Den tradisjonelle kritikken mot at det finnes universelle verdier gjentas av Thomassen. Men i dag er det færre som er opptatt av «asiatiske» verdier, ei heller finnes det altenative ideologiske systemer til det liberale demokrati basert på markedsøkonomi. Kommunistiske regimer kan man telle på én hånd, og de hører hjemme i politikkens raritetskabinett. Det er stadig flere demokratier i verden, og enda flere som aspirerer til å bli det.

Dernest anerkjenner flere og flere land de sentrale menneskerettighetsinstrumenter og -konvensjoner, og overholdelse av disse er et sentralt kriterium for å komme inn i det gode selskap i form av medlemskap i internasjonale organisasjoner og å tiltrekke seg investeringer. Kort sagt: Menneskerettigheter, demokrati og rettsstat er det sentrale verdigrunnlaget man finner i det internasjonale samfunn.

Det virker litt patetisk å snakke om vestlig imperialisme når land etter land anstrenger seg for å kunne kalle seg et liberalt demokrati med respekt for menneskerettigheter. Igjen vil jeg si at man kan telle på én, eller muligens to, hender de land som gir blaffen i sitt internasjonale omdømme på dette området. Disse land er de som stiller seg utenfor i verdenssamfunnet.

Det er et faktum at det oftest er Vesten som legger press på resten av verden i retning demokrati og menneskrettigheter. Men problemet er ikke verdiene demokrati og menneskerettigheter som sådan, men at så mye makt ligger i globale markedskrefter snarere enn i politiske fora i denne prosessen. Kapitalen krever demokrati for stabilitetens skyld; vi ønsker demokrati fordi vi mener det er den beste styreform.