Verdiskaper eller landeplage?

Takk til Kolstad som inviterer til debatt rundt toppidrettens verdier. Verdispørsmål har i dag fått større aktualitet.

Lærerstand, næringsliv og miljøorganisasjoner har med stor glød meldt seg på, og det er nå på tide at idrettens verdier synliggjøres. Idretten i Norge har siden 1992 arbeidet med å avklare og bevisstgjøre hvilke verdier som skal prege hele vår idrettsbevegelse.

Forslag til løsninger mangler i de sporadiske innlegg som kommer når toppidretten viser sitt «styggeste ansikt gjennom vinduene i høydehuset». Debatten må nå rettes mot mulige løsninger, og ikke mot en stadig gjentagelse av problemene.

Det sentrale dilemma i vår kultur er knyttet til individets mulighet til selv å definere mål og middel, uten at man har en forankring i grunnleggende verdier. Vårt humanistiske ideal med frihet og selvstendighet blir brukt ukritisk i vår streben etter prestasjoner og materiell vekst. Fremskrittet blir mål i seg selv. Formålsrasjonalitet blir enerådende. Refleksjoner omkring endelige mål og verdier svinner hen.

Idretten, vår tids viktigste kulturelle ytringsfenomen (nesten 2,3 milliarder mennesker overvar deler av Atlanta OL 1996) speiler våre holdninger og verdier.

Vår kultur er ikke kjent for å investere i grunnlaget og forutsetninger for å nå mål. Skjevheten mellom oss og den tredje verden, og klodens miljøproblemer er tydeligvis bevis på dette. Toppidretten er intet unntak. Den er snarere et speil på hvordan vår kultur virker i vår samtid.

Men toppidretten representerer også det motsatte. Vi har mange norske eksempler på toppidrettsutøvere som lar grunnleggende verdier være styrende i sin idrettskarriere. Johann Olav Koss er et godt eksempel på dette. Kronikken til Kolstad er derfor interessant i et større samfunnsmessig perspektiv.

Før vi går videre, la oss forsøke å fremstille nyansene i det problem vi står overfor. Kolstad innleder med en definisjon av ordet «sport» og «adspredelse» og hevder at fysisk og mental lek var et mål i seg selv og at gleden ved å holde kroppen i form og delta i kappestrid var motivasjon nok.

Men innenfor den moderne idrettshistorie (i Norge fra slutten av forrige århundre) har vi mange eksempler på enkeltutøvere og særidretter som fant sin motivasjon ved siden av gleden ved å drive idrett. Axel Paulsen, vår kanskje første profesjonelle idrettsutøver, dyrket sin overlegenhet på isen for å tjene penger. Han valgte profesjonisme foran klassiske amatørideal. Vår egen storhet, Sonja Henie, tok seg betalt med betydelige summer da hun med sin far opptrådte på ulike sportsarenaer til glede for et utall publikum. Og, Birger Ruud, en av våre mest kjente internasjonale idrettsutøvere, reiste på kryss og tvers i USA for å vise frem sine halsbrekkende kunster i hoppbakken. Det berettes blant annet om en oppvisning i Los Angeles, hvor en enorm hoppbakke ble bygd inne på stadion og snø ble brakt ned fra fjellene. Over 30000 mennesker skal ha overvært Birger og hans bror Sigmunds kunststykker denne ettermiddagen i 1937.

Det er derfor galt å tro at idretten før bare var til for å styrke moral gjennom konkurranse. Den moderne idrett har alltid blitt brukt som middel for å nå mål som prestisje og penger, og den har alltid appellert til massene. Dette er et viktig perspektiv som Kolstad velger å overse.

Kolstad skriver videre at toppidretten fungerer utelukkende som underholdning, distraksjon og avledning, hvor de kommersielle kreftene får fritt spillerom.

Er det nå slik at vår toppidrett ukritisk lar seg styre av penger og kun er «fordummende underholdning»? Er Rosenborgs internasjonale triumfer i høst utelukkende fordummende? Gir ikke dette laget oss verdier knyttet til samhold, måtehold, nøkternhet og idrettsglede? Hva med Vebjørn Rodal. Er ikke han en talsmann for grunnleggende verdier knyttet til norsk tradisjon? Er det «fordummende» å glede seg over gode idrettsprestasjoner dersom grunnleggende verdier blir ivaretatt? Jeg synes dette er å undervurdere store deler av den norske befolkning. Toppidretten er mangfoldig og kan ikke betraktes utelukkende som noe negativt slik Kolstad fremstiller den. I Norge finnes utallige eksempler på utøvere og lag som representerer andre verdier enn elitedyrking, pengekrav, teknologisk jag og «fordummende underholdning».

Mange vil likevel hevde at toppidretten er blitt et offer for de krefter som dominerer vår del av verden. Er toppidretten blitt en «gjøkunge» slik Kolstad fremstiller den? I så fall, hvordan angriper vi problemet? Skal vi forby toppidrett? Skal vi skille toppidretten fra annen idrett og la den leve sitt eget liv? Skal vi forby massemedier, eller teknologisk utvikling? Skal vi melde oss ut av IOC og nekte deltagelse i olympiske leker?

Et forslag til løsning som er fremkommet i debatten, er at toppidretten skilles organisatorisk fra resten av idrettsbevegelsen. Hovedargumentet til tilhengerne av denne varianten er at breddeidretten, spesielt barne- og ungdomsidretten da kan utvikle seg fritt uten påvirkning fra den «syke» bror. Umiddelbart kan dette virke som en god idé, spesielt når vi erkjenner at barn og unge lar seg lett påvirke. Men hva vil da skje med toppidretten? Den blir jo ikke borte. Skal vi da overlate den til «det frie marked» og la kommersielle krefter, media og teknologi styre utviklingen? Dette synes for oss å gå bakover. En toppidrett uten forankring i vår organisasjon vil utvikle seg raskt og effektivt vekk fra de verdier vi vektlegger. Løsningen blir derfor å fokusere på holdningene og verdiene innad i vår idretts organisasjon.

Utfordringen ligger i vår vilje og evne til å fokusere på vedtatte verdier i vår jakt etter nye prestasjoner. Sagt noe billedlig, et regnestykke med korrekt svar er ugyldig hvis utregningen er gal. Dette må bli vårt ideal. Et OL-gull basert på forlatte idealer har ingen verdi. Dette kan lett oppfattes som naivt og noe idealistisk. Men norsk idrett har gjennomført en omfattende avklaring om hvilke verdier som i fremtiden skal prege vår idrettsbevegelse. Alle særforbund, idrettslag og idrettskretser ble invitert til å delta i dette arbeidet. I 1994 vedtok idrettstinget «Idrettens verdimanifest», med glede, helse, fellesskap og ærlighet som idrettens bærende verdier. Idrettens verdiarbeid er ikke et «pilotprosjekt» for Bondevik. Avklaringen av idrettens verdier ble gjennomført 4 år før noen engang hadde hørt om Jaglands norske hus eller statsministerens verdikommisjon.

Arbeidet i dag handler om bevisstgjøring og overlevering av holdninger som fremmer og sikrer våre vedtatte verdier.

Idrettens grunnverdier og bevisstgjøring av disse er imidlertid helt avgjørende i kampen mot toppidrettens negative sider. Hvis våre verdier blir sikret gjennom bevisst overføring av holdninger til barn og unge, og hvis holdningene blir knyttet til praktiske handlinger på idrettsbanen, da har vi en sjanse.

Det avgjørende for den fremtidige toppidretten ligger i bevissthetsnivået til trenere, ledere og foreldre. Foreldrene som dyrker sin tapte prestasjon gjennom egne barn i skisporet, trenere som tillater juks på banen i beruselsen av å vinne, og ledere som lokker med penger for å sikre klubben unge utøvere, forvitrer våre verdier. Gjennom praktisk handling må barn og unge oppleve glede, samhold, sunnhet og fair play. Først når dette gjennomsyrer all idrettsaktivitet, kan vi høste fruktene av en forsvarlig toppidrett. Da kan toppidretten slå tilbake med idealer som er forenlige med idrettens verdisett. Toppidretten blir ikke «tom» eller «fordummende», men i seg selv holdningsbyggende. Skal vi mestre dette prosjekt, må vi først erkjenne vår samtid og kultur, deretter bevisst jobbe med holdninger og verdier innad i vår organisasjon.

Verdiene skal sikres for hele norsk idrett. Toppidretten blir ikke den 11. landeplage.