Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Verdiskapning på alvor

Norge er et spennende samfunn med mange muligheter. Men bruker vi mulighetene? Jeg mener at svaret er nei, skriver Svein Aaser.

OLJEN HAR GJORT oss rike, men samtidig har oljeøkonomien svekket vår verdiskaping og evne og vilje til å satse på den øvrige industrien og servicenæringene. Problemet er ikke nytt, og det er ikke bare sterk krone og høye renter som er årsaken til utflytting av eiere, kapital og kompetanse fra Norge. Vi har lenge bygget ned fastlandsindustrien, og står nå i fare for å gjøre det samme med petroleumsnæringen. Som Regjeringen påpeker i «Virkemidler for et innovativt og nyskapende næringsliv», så må mange faktorer spille sammen for å snu denne trenden. Men en av de viktigste faktorer er at norske næringsliv får like gode vilkår for kapitaltilgang som i andre land.

FOR ET LAND SOM har stor rikdom på statens hender, er det et paradoks at svak tilgang på kapital er et av de største problemer for norsk næringsliv. Et like stort paradoks er det at mens Statens petroleumsfond kan investere i f. eks. britiske og tyske selskaper, kan de ikke investere i deres norske konkurrenter. Vi må og skal være opptatt av nyskaping, men vi må også ta vare på det næringslivet vi har. Og da trenger vi et velfungerende egenkapitalmarked. Det har vi ikke i dag. Konsekvensene av lav etterspørsmål i det norske kapitalmarkedet, er at aksjene prises lavere her enn i andre land. Det gjør det enklere for utlendinger å kjøpe norske selskaper enn det er for norske selskaper å gjøre tilsvarende oppkjøp. Dette har vi sette mange eksempler på, nå sist i offshoresektoren. Denne utviklingen kan ikke fortsette uten at det får store konsekvenser for sysselsetting og verdiskaping i Norge. Den norske staten er den desidert største kapitaleieren i Norge. Vi må derfor finne mekanismer som gjør denne kapitalstyrken til et konkurransefortrinn. Ikke ved å øke det offentlige forbruket og dermed presset i norsk økonomi. Det vil gjøre vondt verre. Men staten må - sammen med private eiermiljøer - identifisere investeringsmuligheter på områder der Norge kan hevde seg i den internasjonale konkurransen. Det er bare gjennom et konstruktivt samarbeide mellom private eiermiljøer og staten med sin kapitalstyrke at det er mulig å skape den nødvendige basis for et velfungerende norsk næringsliv også i fremtiden. Det forutsetter at vi ikke er for opptatt av snevre ideologiske oppfatninger omkring hva statlig eierskap er og kan være. I DnB har vi erfaring med at statlig eierskap verken betyr byråkrati eller politisk styring, men en profesjonell og forretningsmessig aktør på linje med andre institusjonelle eiere. Det er denne siden ved det statlige eierskapet vi må dyrke frem. Private eiere er hele tiden på jakt etter nye investeringsmuligheter. Det er ingen grunn til at staten ikke skal være tilsvarende opptatt av verdiskaping og kompetanseutvikling.

BANKVIRKSOMHET dreier seg primært om å tilføre virksomheter lånekapital. Egenkapital må eierne enten ha selv, eller hente inn i egenkapitalmarkedet. Når egenkapitalmarkedet er tynt og det er mangel på risikovilje blant investorene - slik tilfellet nå er i Norge - må egenkapitalen komme fra andre kilder. Det er alvorlig for nyskapingen om vi ikke finner måter å finansiere såkornvirksomheten på. Her må myndigheter og private investorer sammen finne gode løsninger. Ellers havner vi i samme uføre som svenske bioteknologiselskaper. Sverige har satset mange penger på grunnforskning innen bioteknologi, noe som er hovedforklaringen på at det gror fram så mange lovende selskaper innen denne sektoren. Men på grunn av mangel på kapital i Sverige, er selskapene i ferd med å bli kjøpt opp av utenlandske selskaper.

PÅ EU-TOPPMØTET i Lisboa våren 2000 vedtok medlemslandene å gjøre EU til den mest konkurransedyktige og dynamiske kunnskapsbaserte økonomien i verden innen år 2010. I denne offensive målsettingen utgjør satsing på forskning et hovedelement. Dette er en fornuftig strategi, og det er viktig at det utvikles en tilsvarende strategi i Norge. Det har vi dessverre sett for lite til så langt. Vi må forstå at morgendagens kunnskapssamfunn vil kreve en helt annen satsing på FoU enn tidligere, og vi må få til et tett samarbeide mellom næringslivet og forskningen. Men som professor Sissel Rogne fra det norske Bioteknologinemda sa i forbindelse med situasjonen for de svenske bioteknikkselskaper: «Det er avgjørende å etablere samarbeide mellom ulike spesialister for å få til vellykkede nyetableringer». Erfaringene viser at koblingen til finansnæringen i form av såkornfond, venture capital eller SND-midler er helt avgjørende for å få til langsiktig verdiskaping.

VI HAR FOR første gang i Norges historie et overskudd på kapital og en stat med betydelig kapitalstyrke. Dette gir oss en unik mulighet til å bygge opp en ny næringsklynge innenfor finansnæringen, og da spesielt kapitalforvaltning. For at vi som aktører i et lite land skal kunne lykkes, må vi forene alle gode krefter. Vi kan dra veksler på den måten det norske samfunnet - gjennom et samarbeide mellom staten og private bedrifter - utviklet en norsk petroleumskompetanse i 1970- og 80-årene. Uten en felles satsing med målrettede virkemidler ville vi ikke hatt en næringsklynge innen olje og gass. Det må for ettertiden fremstå som et stort paradoks at det nå ikke er noen av de private norske selskaper som har forvaltningsmandat for Statens petroleumsfond. DnB overtok i vinter Nordlandsbanken, og nylig vedtok generalforsamlingene i DnB og Gjensidige NOR å fusjonere de to konsernene. Diskusjonen omkring Nordlandsbanken viste hvor viktige finansinstitusjoner er for verdiskaping, som samlingsmerke for en region, og som samfunnsaktør. Tilsvarende rolle har DnB og Gjensidige NOR for verdiskapingen i Norge, og på utvalgte områder i Norden.

HOVEDBEGRUNNELSEN for å ha finansinstitusjoner med en forankring i Norge er at de er bedre i stand til å kjenne kundebehovene i sine nærområder, og at de føler et spesielt ansvar overfor sitt eget lands næringsliv. Samtidig må de samme institusjonene være ytterst konkurransedyktige. Det er ingen som er tjent med dårlig bankhåndverk, og såkalte «snille banker». Det er også viktig for et land å ha finansinstitusjoner av en størrelse og soliditet som reelt kan være en finansiell partner for alle typer bedrifter - også de største. Vi har i årenes løp sett mange eksempler på hva «local banking» kan bety i norsk sammenheng. Ferske eksempler er Kværner og PanFish. Dette er selskaper av stor betydning for Norge, for norske arbeidsplasser og for verdiskapingen i mange regioner. Det skjer i det hele tatt en stor, og for mange ukjent kapitaloverføring, fra de sentrale områder til distrikter og regioner. Bare gjennom DnB og Nordlandsbanken ble det ved utgangen av 2001 overført fra innskytere i øvrige landsdeler om lag 14 milliarder kroner til Nord-Norge.

EN AV DE STORE utfordringer for verdiskapingen i Norge er knyttet til effektiviseringen av offentlig sektor. Dette er prosesser av stor betydning for norsk verdiskaping, og samtidig områder der finansinstitusjonene betyr mye. DnB Markets spilte f. eks. en sentral rolle i forbindelse med nedsalget i Statoil og Telenor. En viktig forutsetning for en vellykket privatisering er at vi evner å utvikle sterke og aktive private eiermiljøer, som gjør det mulig å fortsette delprivatiseringen, uten at bare utenlandske selskaper og privatpersoner blir sittende som aksjonærer ved siden av staten. Vår generasjon har et spesielt ansvar for å forvalte vårt samfunn slik at det er gode og interessante arbeidsplasser i Norge til våre barn og barnebarn. Fremtidige generasjoner vil dømme oss hardt hvis vi kun prioriterer forbruk på bekostning av langsiktig verdiskaping.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media