Verdt å dø for?

En sterk fortelling om maktesløshet og viljestyrke.

FILM: «Det finnes ingen andre mennesker i denne verden som føler seg så maktesløse som selvmordsbombere», sa regissør Hany Abu-Assad til Dagbladet i fjor. Han burde vite hva han snakker om, han er selv palestiner og kjenner familier av selvmordsbombere. Med «Paradis nå!» bringer han sin kunnskap videre til resten av verden.

Undertrykte

Vi møter Said og Khaled, to palestinske menn i midten av tjueåra. Dagene brukes til å røyke vannpipe, jobbe for den lokale bilmekanikeren, snakke om damer og drive generell dank. Med andre ord: tilsynelatende to helt vanlige gutter. Det som skiller dem fra andre, er deres følelse av å leve i et bur fylt med vold og overgrep. De er innestengt bak israelske murer, og innestengt i en bevissthet som forteller dem at de aldri kommer til å være annet enn undertrykte borgere. Mennene verver seg som selvmordsbombere, og vi følger dem gjennom den tvilen og usikkerheten et belte med dynamitt skaper. Er det verdt å dø for en sak man tror på? Tror vi egentlig på denne løsningen? Er det i det hele tatt bedre å dø, enn å leve uten frihet?

Menneskelige

Filmen tematiserer maktesløshet på en måte sjelden før fortalt, og gir innblikk inn i en, i alle fall for mange, ukjent verden. En verden der man blant annet kan leie videoopptak av misjonproklamerende selvmordsbombere i kiosken på hjørnet. Handlingen drives framover uten kunstpauser og svevende symfonier. Skuespillerne er så nølende og bastante som bare menn med kniven på strupen kan være, og deres til tider uttrykksløse og innbitte ansikter forteller mer om inngjerdingens bakside, enn hundre propagandaplakater til sammen. «Paradis Nå!» er en objektiv framstilling av noe ukjent og vanskelig. Historien oppfordrer aldri seeren til å velge side, men i stedet til å se det menneskelige i de desperate handlingene.