Verdt å kjempe for

Kampen for homofile handler om menneskerettigheter. La ikke de religiøse som fordømmer få bestemme.

Jeg forsøker å finne min plass i det norske samfunn. Jeg har lidd i 28 år. Flere ganger har jeg forsøkt å begå selvmord. Jeg har forsøkt å glemme mine lidelser, alt hva jeg har opplevd og hvem jeg selv er. Jeg har bygd murer som jeg har skjult meg bak. Jeg har forsøkt å akseptere folks fordømmelse av meg og det jeg står for. Jeg har forsøkt å forstå hva som skjuler seg bak fordømmelsen. Jeg har aksepterte å bli skjelt ut, også her i Norge.

I den muslimske verden blir det sagt at katastrofer er de homofiles skyld, at det er de homofiles skyld at folk dør i krigen, at all elendighet er vår skyld. Det er vår skyld om det blir en dårlig avling. Folk har vært sinte på meg fordi jeg gjennom å være homofil skal ha krenket deres ære. Men hvilken ære? Det var de som utsatte meg for lidelser. Hvor var de da jeg ble utskjelt, mishandlet og torturert?

Jeg har forsøkt å møte dem med vennlighet, men har ikke bøyd meg for deres krav. De har forlagt at jeg skulle bli slik som dem. Men skulle jeg være en annen enn den jeg er? Homofili handler ikke bare om det seksuelle, men om hele personligheten. Det handler om en kjærlighet som er like grunnleggende som for heterofile.

Jeg,Kaltham Alexander Lie, er født i Irak. Jeg er en av de homofile muslimene som er med i filmen «Gender me» regissert av Nefise Özkal Lorentzen. Filmen ble vist i regi av Fritt ord og på NRK i januar. Da vi begynte å planlegge filmen i 2003, tenkte jeg på hva som ville skje. Jeg tenkte at det som måtte skje, bare fikk skje. Vi begynte å filme og det oppsto flere episoder, folk skjelte meg ut og kalte meg stygge ting.

Jeg ble fortalt at norske gutter kom å bli redde for å være sammen med meg på grunn av filmen. Kanskje jeg aldri vil få noen norsk kjæreste, en person å dele resten av livet mitt med. Jeg skjulte min frykt og sa til alle rundt meg at jeg gledet meg til filmen. Men det var først da avisene begynte å skrive at Islamsk Råd og deres venner hadde blandet seg inn i denne saken, at dette ble en kamp jeg følte at jeg virkelig må kjempe.

Islam handler om fred og kjærlighet, og om at folk ska l respektere hverandre. Det står ingenting i Koranen som kan brukes som våpen mot homofile. Homofili blir ikke pekt ut som synd.

Holdningene er derfor ikke bare sårende og respektløse, men også uforståelige og meningsløse. Jeg ble utstøtt. Men det var de andre som var ignorante.

Jeg vil ikke trygle og be om å bli tolerert. Vi må reise oss og kjempe for vår sak. Vi tror på samme Gud og er likestilte med alle andre. Vi vil bli sett på som enkeltindivider. Godt og ondt handler ikke om seksuell legning, men om menneskers handlinger. Og vi vil ikke bli gjort til syndebukker for noe vi umulig kan stå ansvarlige overfor, verken krig eller dårlig avling.

Fordomsfull: I den muslimske verden blir det sagt at katastrofer er er de homofiles skyld. Foto: Jacques Hvistendahl
Fordomsfull: I den muslimske verden blir det sagt at katastrofer er er de homofiles skyld. Foto: Jacques Hvistendahl Vis mer

Det jeg skjønte under innspillingen av «Gender me» er at det ikke handlet bare om meg, men om alle som kommer etter oss. Det handler om alle lesbiske muslimske jenter og homofile muslimske gutter. Jeg valgte å stå frem fordi jeg ønsker å bidra til å stanse lidelsene. Jeg håper at andre kan slippe å oppleve det samme som meg og at muslimske homofile gutter og jenter slipper å bli tvangsgiftet.

Mange trakk seg langt unna etter filmen, men like mange mente at filmen åpnet dører som var holdt stengt i mange, mange år. Filmen var «snill». Den viser at det eksisterer homofile også i den muslimske verden, i Istanbul. Men den forteller ikke om lidelsene homofile går igjennom mange steder i verden. Det er dødsstraff for homofili i flere muslimske land.

Jeg ble selv, da jeg satt fengsel i Saudi-Arabia, truet med å bli kokt levende. I Kuwait-krigen ble jeg brukt som agn av sikkerhetstjenestene. Mange har sagt at «Gender me» ikke var provoserende nok, uten drama og action. Dette er ikke riktig. Filmen handler om sår som aldri vil leges. Men vi ville ikke knuse ungdommers håp. Vi viser at vi fortsatt kan danse selv om vi har det vondt.

Dørene mine eråpne nå. Jeg vet hvem jeg er, og jeg lyver ikke lenger for meg selv eller noen. Og jeg vil ikke stoppe. I «Gender me» vises et gløtt av min historie. Nå utfordrer jeg filmregissører til å se på de dramatiske opplevelsene og overgrepene jeg har overlevd i den muslimske verden. Jeg ønsker at det skal lages en film som viser noe av det jeg opplevde i Irak, Saudi-Arabia og i fengselet, slik at det norske folk og andre kan forstå hvor hardt livet kan være for muslimske homofile og lesbiske i disse landene. Det norske folk vet ikke hva som skjer hjemme hos oss, i våre familier, og i våre fengsler. Og tro nå endelig ikke at situasjonen er blitt bedre etter invasjonen av Irak og trusselen om krig mot Iran. Vestens korstog mot den muslimske verden er kun en gavepakke for de mest ekstreme gruppene, som på denne måten får vind i seilene.

Homosaken er uten grenser. Norske myndigheter tar opp tvangsekteskap på besøk i andre land. Norge må også snakke om situasjonen for lesbiske og homofile i verden. Kampen for homofile handler også om kvinnefrigjøring, om barn, om menneskerettigheter. La ikke de religiøse som fordømmer få bestemme.

Jacques Hvistendahl
Jacques Hvistendahl Vis mer