Det krever en viss selvtillit å lage en nyinnspilling av en av de høyest skattede filmmusikalene i verden.

Broadway-klassikeren «West Side Story» gjenforteller kjærlighetshistorien fra «Romeo og Julie» med rivaliserende gategjenger i New York på 50-tallet. Filmversjonen vant ti oscarstatuetter da den kom ut i 1961, og mange av sangene til Leonard Bernstein (musikk) og nylig avdøde Stephen Sondheim (tekst) har med rette blitt tidløse klassikere — tolket, plukket fra hverandre og ikke minst parodiert nesten til døde.

Men er det én som har evnene til å leve opp til den selvtilliten, så er det Steven Spielberg.

Virtuos

Det bør ikke være en overraskelse at Spielberg er perfekt egnet til å regissere en filmmusikal. Ikke bare har musikk og lyd alltid vært en grunnleggende del av mesterregissørens måte å fortelle historier på — bare se på de fem umiskjennelige tonene som varsler romskipets ankomst i «Nærkontakt av tredje grad», eller den vibrerende vannkoppen før helvetet bryter løs i «Jurassic Park» – det har alltid vært noe musikalsk i selve filmspråket hans.

I rytmen i scenene. I den dynamiske pardansen mellom kamera og motiv i bildekomposisjonene. Og i de emosjonelle harmoniene som han har en nærmest overnaturlig evne til å vite hvordan han skal bygge opp. Spielberg har alltid spilt på seerens følelser som ei fele. Og akkurat som med musikk omgår filmene hans ofte alle høyere hjernefunksjoner og treffer rett i ryggmargen.