Verdt en gratulasjon

Det er den pensjonerte lektoren Haakon Dahlen som - i sitt otium - har viet seg denne oppgaven. Før vi gratulerer ham, skal vi se nærmere på noen av disse nye diktene og grunne over hva den Baudelairske splittelse, som allerede ordene spleen og idealitet signaliserer, hva den bunner i.

Eksistensen innga ham lede. Den verden han faktisk levde i, var en øde verden, en form for «waste land». Himmelen fantes, men den var et annet sted. «Anywhere out of the world», (tittel på et av Baudelaires prosadikt). Han levde med leden og drømte om idealet. I sin poesi søkte han til bunns i skismaet. Diktet kan være en «Lyfting» mot det ideelle: «Søk deg langt vekk i frå stankar som tærer / rens deg i rømda der luftlaget skin». Eller det kan være et fall ned i leden. Det kan gi oss nettopp smaken av «stankar», «Ein smak av inkjegjering», av hard, tung spleen.

Heslig natur

Også naturen, ikke minst naturen, framstår hos Baudelaire i splittelsens tegn. Han hadde ingenting til overs for den «herlige» natur. Naturen, for ham, var ikke herlig, men heslig. Blomstene var hellige - grønnsaker. På den andre side. Naturen framstår i hans dikt som et - uten ironi - opphøyet og hellig sted: «Naturen er eit tempelbygg», der splittelsen oppheves, der alt svarer til hverandre, ting og ting imellom, ting og menneske imellom.

Denne naturen finner han ikke for sine øyne. Den er et drømmesyn, en utopi «bortanfor Kinas og Indias sone». Han strekker seg etter det i sin lengsel, han innhenter det i sine dikt: «Eg veit å kalle fram dei lykkelege stunder - »

«Alt blir allegori for meg» skriver han i diktet «Svana». Allegorien er en tvetunget trope. Den sier ett gjennom noe annet. Og nettopp i allegorien finner Baudelaire uttrykk for opplevelsen av all tings tvedelthet. Allegorien fanger inn motpolene spleen og ideal. Allerede tittelen på verket, «Smertens blomster», kan leses som en allegori. Smerten taler gjennom blomsten, den trer inn i skjønnhetens bilde.

Allegoriprinsipp

Baudelaires formspråk var klart og klassisk. Han dyrket og foredlet den allegoriske figuren. Han er den symbolistiske diktningens fremste representant. Det siste kan virke selvmotsigende. Når den norske dikteren Olaf Bull skriver: «Dig vil jeg dypt og blivende bevare / i digtets evige, unge alabast!», skaper han et symbolistisk uttrykk. Symbolet, det positivt uttrykte, refererer til noe annet, men dette andre kan være en negasjon, et fravær. Diktets «Dig», den «solbevægede sværmerske», finnes bare i diktets idealitet. Bare diktets rytmer holder henne fast. Slik er det med de «lykkelege stunder» Baudelaire vet å «kalla fram», slik er det med hans utopier: «Alt er venleik i draumeland / ro, harmoni og elskhugsbrann». Det har ikke tilsvar i realitetenes verden. Likevel, allegoriprinsippet ligger til grunn.

Løft

Og så skulle det være på tide med en gratulasjon. Selv om den klassiske formen ikke alltid respekteres av gjendikteren. En aleksandrin med en stavelse for mye blir som et glipptak i skiløypa. Innimellom kan hans rimord virke nokså skrudde. De Baudelaire-diktene jeg er fortrolig med, tar tid å venne seg til i Dahlens gjendiktning. Det er som å få klassiske komposisjoner servert i nye, uventede arrangementer.

Likevel, Haakon Dahlen har skrevet Charles Baudelaires diktning inn i det norske språk. Men verket foreligger altså ikke i ett bind, under den samlende tittelen «Smertens blomster». Burde ikke forlaget «Bokvennen» hjelpes økonomisk til et slikt løft? Ikke minst fordi det faktisk gjenstår noen dikt. «Nouvelles Fleurs du Mal» fra 1866 er utelatt. Det dreier seg om ti dikt, blant annet et av mine yndlingsdikt, «Recueillement», «Andakt». Klarer Haakon Dahlen det løftet?