Verk

Kirsti Blom skriver om de små blekksprutene som illsinte spruter ut blekk når de fanges. Til ingen nytte, selvsagt. Men likevel. De blir kvitt raseriet sitt. Elisa, hovedpersonen i «Flekker», vil også bli av med noe. Bli renset.

Ikke slik å forstå at Kirsti Blom skriver i raseri. Snarere i en tung flom av assosiasjoner som trekker deg inn i en verden der tolkningene er mange. Noen ganger er skuddet tanken får vagt, men oftest er det sterkt og gir kraftige utslag i uvante retninger. Noen ganger blir tankene litt for pretensiøse på vegne av kunsten med stor K. Men igjen, oftest, skaper de rom for dype klanger.

Hovedpersonen er maler. Slik kan forfatteren skildre lyset, fargene og formene. Hun vandrer fra stemning til stemning, uavhengig av tid og sted. Hun skriver at de fleste historier er uinteressante. «De lyver om bilder i rekkefølge. Som maler visste Elisa at det ikke fantes en slik kronologi.»

Elisas radar er mer sensibel og har et videre utsyn enn de flestes. Mange ville ikke kunne leve med en brøkdel av det hun ser. Men Kirsti Blom holder det fast fram for oss.

Elisa lever ikke bare i komposisjonenes vekslinger mellom det skjønne og heslige. Hun ser bakenfor gjenstandene, ser dem som uttrykk for noe annet. Romanen formidler mennesket som en del av et større hele. Kretsløpet, livshjulet, slekt som følger slekt blir viktig. De som var, er like levende som de som er. Hennes avdøde mor og hennes elsker avlegger begge hyppige besøk.

Men noe over halvveis opplever jeg at Kirsti Blom går seg vill i sin egen labyrint. Jeg opplever tretthet i form av gjentakelser og ikke like skarpe assosiasjoner.

Smellene i hjernebarken sitter ikke som de gjorde til godt over midtveis. Lyrisk er det fremdeles og det flyter i land på siste side i kraft av det som var, men smaken av det originale er tynnet ut.