Verken enten eller

Oppstykket faktafiksjon om NOKAS-saken.

BOK: Etter å ha lest Stein Morten Liers dokuthriller «Illusjonen som brast», sitter man igjen med tre hovedinntrykk: Forsvarsadvokater er de største skurkene i samfunnet, journalister går alltid i veien og politiet kjemper mer mot indre fiender enn ytre.

Fiksjon og fakta

Det er i hvert fall virkelighetsbildet Lier presenterer for oss gjennom sin fiksjon- og faktafylte fortelling om NOKAS-ranet. Men det er omtrent umulig å skjønne hvor grensene går mellom det som er sant og det som er mindre sant, og det blir ikke mer oversiktlig av at forfatteren bruker virkelige personer - først og fremst David Toska - og lar dem leke i samme sandkasse som folkene han har diktet opp.

Organisert kriminalitet

Stein Morten Liers kriminallitterære prosjekt går, så vidt jeg har forstått det, ut på å dokumentere utbredelsen av organisert kriminalitet i Norge og sette fingeren på myndighetenes naive holdning til den virkeligheten politiet opplever. Det har han gjort på ypperlig vis i romanene «Catch» og «Mafiya», men som spenningsroman (og det er vel det den først og fremst er) fungerer ikke «Illusjonen som brast» så bra.

Spretter av gårde

For det første har de store trekkene i historien om NOKAS-ranet vært overformidlet, gjenfortalt og gjenfortalt så mange ganger at alle kan dem mer eller mindre utenat. Men denne boka viser at den ikke kan fortelles i sin helhet med bare 300 sider til rådighet, det blir snaut med plass til å rulle opp saken i full bredde og dybde. Handlingen spretter av gårde, plutselig er vi både uker og måneder fram i tid og føler at viktige biter mangler.

Tre vinkler

Lier forteller historien fra tre synsvinkler: En gravende VG-journalist med tvilsom yrkesetikk, en selvhevdende forsvarsadvokat og to idealistiske politifolk (en kvinne og en mann), som vel må sies å være bokas helter. Men det henger dårlig i hop, og både forfatter og lesere kunne tjent på en helt annerledes bok - enten en tvers gjennom oppdiktet spenningsroman om et dristig kupp som slår feil, eller en grundig dokumentarisk gjennomgang av hele NOKAS-saken. Dette blir verken det ene eller det andre.

Hasteprosjekt

Dessuten virker «Illusjonen som brast» mest av alt som et hasteprosjekt, det har gått synlig fort i svingene her og der. Side 152: Thomas Øye og Ole Christian Bach var to interessante kandidater, selv om sistnevnte var død. Side 165: «Det kan nok bli vanskelig å avlytte Ole Christian Bach all den tid han er på flukt og skjuler seg i Dubai». Det er nok mange som setter likhetstegn mellom Dubai og himmelen, men selv ikke Spy Shop har utstyr som kan brukes til å avlytte døde personer. I tillegg burde forlaget satt av noen timer til korrekturlesing for å renske opp i alle slurvefeilene.