Verst og best blant hjemløse i Norden

I en rangering av hvem som har flest og færrest hjemløse i Norden ligger Finland på topp og Danmark på bunnen. Norge ligges nest øverst. Er det slik? spør Evelyn Dyb.

HJEMLØSE i Norge har det verst i Norden. Denne meldingen gikk ut fra NRK for en tid siden og ble gjengitt senest i Dagbladet fredag 6. desember. Det er imidlertid uklart om utsagnet «har det verst» skal bety at Norge har flere hjemløse enn de andre nordiske landene eller at hjemløse i Norge har det verre enn i resten av Norden.

For det første: Har Norge flere hjemløse enn de andre nordiske landene? Telling og registrering av hjemløse er i seg selv en forholdsvis komplisert operasjon. Internasjonale forskningsmiljøer er skeptiske til å sette for stor lit til tallene og særlig til å foreta overnasjonale sammenligninger. Hjemløse er en vanskelig gruppe å telle og registrere, blant annet fordi de ikke har fast bopel og adresse og derfor er vanskelig å nå. Alle registreringer av hjemløse er som oftest gjort gjennom det en med en samlebetegnelse kaller hjelpeapparatet. En nasjonal kartlegging fra 1997, der denne metoden ble benyttet, kom fram til at vi her i landet har drøyt 6200 hjemløse.

6200 HJEMLØSE er 1,5 hjemløse per 1000 innbygger. Til sammenligning har Sverige 1 per 1000 innbygger. Danmark har noen færre, mens Finland har 2 per 1000 innbygger. Av disse registreringene er likheten i målemetode størst mellom Sverige og Norge. Kartleggingen som ble gjort i Norge i 1997 bygger på samme metode og den samme definisjonen av hjemløs som ble benyttet i Sverige i 1993 og gjentatt i 1999. Finland har også samme metodiske tilnærming som i den norske registreringen. En forskjell er imidlertid at Finland oppdaterer sine registreringer årlig. Det gir større kontinuitet og sannsynligvis bedre oversikt over gruppene av hjemløse enn vi for eksempel har i Norge. Disse elementene vil også være med på å bestemme antallet en kommer ut med i en kartlegging

En annen og minst like avgjørende faktor for resultatet er oppfatning av hjemløshet blant dem som skal foreta registreringen. For uansett hvor tydelige definisjoner en benytter, vil forestillingen om eller innholdet i begrepet hjemløs påvirke hvem som av hjelpeapparatet blir oppfattet å tilhøre gruppen av hjemløse. En sammenligning av 1997-kartleggingene og en kartlegging gjennomført av Oslo kommune i årene 1998-99 kan illustrere dette poenget. Den førstnevnte kartleggingen registrerer ikke barn som egen gruppe hjemløse. Men ut fra opplysninger om antall voksne hjemløse med omsorgsansvar anslås antall barn til rundt 400.

PÅ GRUNNLAG av den samme undersøkelsen kan vi anslå at 130 av disse barna skulle befinne seg i Oslo. Oslo-kartleggingen har talt opp 200 husstander med barn. Bare i Oslo blir det registrert 400 hjemløse barn. De to undersøkelsene er gjort med svært kort mellomrom. Det er lite sannsynlig at tallet på hjemløse barnefamilier i Oslo er tredoblet i løpet av et drøyt år. Forklaring ligger i selve tilnærmingen: Oslo-målingen bygger på en økt erkjennelse av at også barnefamilier kan ha status som hjemløs.

I en rangering av hvem som har flest og færrest hjemløse i Norden ligger Finland på topp og Danmark på bunnen. Norge ligges nest øverst, over Sverige og betydelig over Danmark. Rangeringen kan gjenspeile realitetene, men det er likevel grunn til å nevne noen faktorer som kan påvirke antallet i de fire landene. Hvis vi tar ytterpunktene Finland og Danmark finner vi at de to landene har svært forskjellig fokus for sin hjemløshetspolitikk. Finland har siden midten av åttitallet fokusert på å framskaffe ordinære boliger til hjemløse. Framskaffelse av og etablering av hjemløse i egne, vanlige boliger har i 15 år vært offisiell politikk og er det fortsatt.

DANMARK er et av de europeiske landene som bruker mest penger på hjemløse. Danmark har imidlertid et helt annet fokus enn Finland. Per i dag sammenfattes den danske hjemløshetspolitikken i prosjektet «Skæve huse for skæve eksistenser». Det innebærer å bygge eller skaffe tilveie ulike former for lavkvalitetsboliger til utvalgte grupper. «Skæve huse» kan være husbåter, campingvogner, utrangerte jernbanevogner og hytter. Det kan også være leiligheter i blokker eller bygårder med felles oppgang. «Skæve eksistenser» er mennesker som har vært hjemløse i lang tid og med et langvarig rusmisbruk og/eller en psykisk lidelse. Danske myndigheter sier tydelig at dansk hjemløshetspolitikk ikke retter seg mot hele spekteret av mennesker uten bolig men mot de aller svakeste. Prosjektet «Skæve huse» startet i 1999 og har en varighet på fire år. Politikken har imidlertid en lengre historie. Allerede i 1993 ble fire jernbanevogner tatt i bruk som boliger for hjemløse i København. Finsk og dansk hjemløshetspolitikk er altså rettet mot forskjellige grupper. Dette har også betydning for oppfatningen av hvem en regner som hjemløs og neste omgang for antall registrerte hjemløse de to landene opererer med.

TELLING og registrering av hvor mange hjemløse som finns i et land til ulike tider er et viktig mål på om ens egen politikk virker. Men det er nødvendig å være klar over begrensingene i slike tall. For eksempel kan oppbygging av et eget tilbud til hjemløse, slik Norge er i ferd med å gjøre, i seg selv medføre at en ser og registrerer flere enn en ville gjort noen år tidligere. Begrensingene ved bruk av tallene blir enda større når en skal sammenligne over landegrensene. Til tross for at Finland har flest hjemløse i Norden i forhold til folketallet, blir Finland i internasjonale sammenhenger framhold som eksempel på et land med en god hjemløshetspolitikk.

I stedet for være opptatt av å telle hjemløse har internasjonale forskningsmiljøer i større grad konsentrert seg om å finne årsakene bak prosesser som leder til hjemløshet og veier ut av en slik situasjon. En del oppmerksomhet har også vært rettet mot å forstå og beskrive hva det innebærer å være hjemløs i vesten de siste tiårene. I denne perioden har vi nemlig sett framveksten av den såkalte nye hjemløsheten. Begrepet den nye hjemløsheten betyr at det i løpet av åttitallet skjedde et skifte i sammensetningen av hjemløse i alle vestlige land. Den hjemløse var ikke lenger ensbetydende med den middelaldrende alkoholiserte uteliggeren, fortrinnsvis en mann. Andelen kvinner og unge var økende.

DEN NYE hjemløsheten er blitt knyttet til samfunnsendringer som økt arbeidsløshet, økt urbanisering, endringer i boligmarkedet og nye familieformer. Slike endringer gjør at flere og nye grupper blir sårbare og kan risikere å bli hjemløse. Sammenhengen mellom de samfunnsmessige endringene og den enkelte hjemløses individuelle historie er imidlertid sammensatt. I Sverige og Norge, som i langt mindre grad enn mange andre europeiske land ble rammet av arbeidsløshet ut over åttitallet, vil disse sammenhengene framstå som enda mer komplekse.

Sverige har, i motsetning til Norge, satset på å framskaffe forskningsbasert kunnskap om disse sammenhengene og om hjemløshet generelt. Gjennom svensk forskning har vi en del systematisk kunnskap om hva det innebærer å være hjemløs i Sverige og om hvilke mekanismer som bidrar til at folk blir og forblir hjemløse. Den svenske etnologen Annette Rosengren fortalte på en konferanse i Oslo 14. og 15. november at av et 60-talls hjemløse kvinner hun var i kontakt med i 1998 og 1999, hadde en av kvinnene klart å skaffe seg bolig i dag og, som Rosengren uttrykte det, «med hjelp av jernhard vilje». Svenske studier viser at hjemløshet er en av det aller vanskeligste og tøffeste situasjonene et menneske kan havne i. Studiene viser også at det kan være svært vanskelig å komme ut av hjemløsheten. En diskusjon om svenske hjemløse har det bedre enn norske hjemløse blir i denne sammenhengen meningsløs.