Versting eller best i klassen?

Hvordan kan verdens oljerikdommer omfordeles for å oppnå en bærekraftig utvikling? Kronikkforfatterne gir hos fire mulige alternativer.

DILEMMAET MELLOM en nødvendig velstandsvekst i sør og det presset på klimaet dette vil føre til er vel kjent. Veien ut av dilemmaet går gjennom at fattige land gis muligheter til å bygge sin velstandsvekst på ren energi. Som energinasjon har Norge både muligheter og ansvar for å bidra til en slik utvikling. 2007 er et godt år for å gjøre radikale utviklingspolitiske anslag i denne retningen. I 2007 er det er 20 år siden Brundtland-kommisjonen avga sin rapport «Vår felles framtid». Bærekraftig utvikling har siden blitt omfavnet både i nord og i sør: ikke som ideelt mål, men som forutsetning for klodens overlevelse. I 2007 er det dessuten 100 år siden vannkraftutbyggingen på Rjukan startet. Bør det være noen forbindelse mellom de to jubileene? Ja - Rjukan dannet grunnlag for en fossilfri vei ut av fattigdom, et norsk bidrag til bærekraftig utvikling. Norsk Hydro begynte i 1907 byggingen av Europas største vannkraftverk. Investeringene var ca. 80 millioner kroner. I 1905 var det norske nasjonalbudsjettet på ca. 20 millioner. Finansene måtte derfor hentes utenfra, og gjennom svenske og franske kontakter skaffet Sam Eyde pengene til Rjukan. Med utgangspunkt i denne muligheten til å hente billig og ren energi fra naturen utviklet Norge seg til å bli et av verdens rikeste land. Det har også gitt oss en unik mulighet til å bidra til at fattige land i morgen kan oppleve den samme utviklingen.

OLJE- OG GASSEVENTYRET har ikke bare forsterket denne muligheten, men også økt vårt moralske ansvar for utviklingen på jorda. Norge disponerer 75 prosent av oljereservene og 45 prosent av gassreservene i Vest-Europa. Som olje- og gasseksportør er vi henholdsvis nest og fjerde størst i verden. Al Gores film «En ubehagelig sannhet», uttrykker den økende erkjennelsen av at enhver oljerikdom i dag, også Norges, skyldes et økologisk uholdbart forbruks- og produksjonsmønster. Fossilt brennstoff er hovedkilde til klimagassutslipp og global oppvarming. Klimakrisen bunner i de industrialiserte landenes, særlig USAs, avhengighet av fossilt brennstoff. Kyoto-avtalen, som Norge vil ha store problemer med å håndheve på grunn av utslippene fra vår petroleumsproduksjon, framhever prinsippet om forbruker som politisk ansvarlig. Som produsent av fossilt brennstoff påhviler det oss i tillegg et moralsk ansvar for å bidra til en fossilfri vei ut av fattigdom. I dette perspektivet er utfordringen for Norge ikke å betale avlat for sine petroleumsbaserte miljøsynder. Utfordringen er å skape strukturelle koplinger mellom oljerikdom, på den ene side, og de globale anstrengelsene for å avverge klimakrisen og å fremme en fossilfri vei ut av fattigdommen, på den andre.

HVILKE KOPLINGER er mulig? Oljerikdommene kan omfordeles for global bærekraftig utvikling på en rekke måter. Hvert enkelt oljeland kan, på nasjonalt frivillig grunnlag, sette av en viss andel av petroleumsinntektene til gode formål utenfor sitt eget land. Dette kan betraktes som institusjonalisert veldedighet i global målestokk. Norge kan vise vei og bruke en større del av oljeinntektene på utviklingshjelp, slik Verdikommisjonen i sin tid foreslo og slik Jon Lilletun gjorde på vegne av Kristelig Folkeparti i et åpent brev til regjeringen like før han døde. Den andre måten er at oljelandene pålegges å innføre en flat skatt på olje- og gassproduksjon, for eksempel én dollar per oljefat. Over 50 millioner dollar dagen kan reises på denne måten på verdensbasis. Dette vil kreve en omfattende multilateral organisering, men burde ikke være vanskeligere å administrere for verdenssamfunnet enn personskatt på flyreiser, som de norske myndigheter nå er med og fremmer som mulig ny finansieringmekanisme for FNs utviklingssamarbeid.

EN TREDJE MÅTE er å innføre progressiv beskatning - å ilegge petroleumsprodusentene mer skatt jo høyere petroleumsinntektene blir (takket være høyere energipriser), og å omfordele disse skatteinntektene globalt. Kirkens Nødhjelp har foreslått et norsk oljekonjunkturfond for u-landene. Begrunnelsen er at når oljeprisene stiger, øker de fattigste u-landenes importutgifter formidabelt i forhold til deres eksportinntekter, samtidig som den norske statens oljeinntekter svulmer. For 2006 anslås de fattige landene i Afrika å ha økt sin oljeregning med 30 milliarder kroner. Dette er like mye som økningen i den norske statens oljeinntekter bare i første kvartal dette året, regnet i forhold til første kvartal året før. (Samlet norsk bistand i 2006 var 18 milliarder kroner). EUs finansministere har foreslått å innføre en ekstraskatt på oljeselskapenes profitter når energiprisene er høye. En slik beskatning kan i tillegg medføre at olje- og gasselskapene investerer mer i fornybar energi og demper veksten i oljeutvinningen. Et fjerde alternativ er knyttet til den særnorske situasjonen med et enormt statlig oljefond. Stabilt høye oljepriser gjør at oljefondet (Statens Pensjonsfond) i løpet av 2007 vil være verdt 2000 milliarder kroner. Her finnes allerede et styringsinstrument i form av de etiske retningslinjene. Utfordringen er å innføre andre indikatorer på oljeformueforvaltning enn nasjonal-egoistisk finansiell avkastning. Kan deler av statens oljefond brukes til forskning og utvikling av fornybar energi? Kan fondet brukes til å fremme fossilfri økonomisk utvikling i de fattige landene?

DET ER MANGE utfordringer knyttet til «nedstrømssiden» av disse forslagene: når petroleumspenger står til disposisjon, hvordan best og mest effektivt bruke dem for en global bærekraftig utvikling? I hvilken grad skal innsatsen kontrolleres av det enkelte oljeproduserende giverland? Hvor mye bør kanaliseres gjennom internasjonale organisasjoner? Men denne diskusjonen kan først ta av når vi har avklart de allmennetiske forpliktelsene til petroleumsproduserende selskap og land. Når mange nok ser nødvendigheten av fattigdomsreduksjon og miljøvennlig og bærekraftig energiutvikling, så vil verdenssamfunnet reagere. Hensiktsmessige og gode løsninger for en global finansiering av de nødvendige investeringene vil søkes. Norge kan selvsagt sitte på pengesekken og vente til vi tvinges til å bidra. Dette vil i en akselererende grad svekke Norges omdømme, og norske tiltak vil bli sett på som å lappe på skadene. En proaktiv holdning vil styrke Norges omdømme og plassere oss i forkant i forhold til teknologiutvikling for å produsere ren energi. Og mye viktigere: Det vil føre til at brede befolkningsgrupper løftes ut av fattigdom. 2007 gir flere anledninger til å reflektere over vårt moralske ansvar og ta radikale utviklingspolitiske initiativ.