Verstingen Waters var verre før...

Noen statister skulle slurpe i seg så mange østers som mulig, men en måtte løpe og spy. - Jeg sa han burde ha spydd mens kamera gikk.

CANNES (Dagbladet): Filmregissør John Waters lever i et kort øyeblikk opp til tilnavnet «Prince of Puke» - «oppkastprinsen». Men siden østersgulpet ville ha blitt den eneste spyscenen i hans nye film «Cecil B. DeMented», er det lett å slå fast at det nå fins verre folk i filmbransjen.

Slik var det ikke før: Waters er mannen som ble hærfører for den dårlige smaks sak da han lot sin hovedrolleinnehaver - transvestitten Divine - spise en fersk hundebæsj rett fra gata.

Det var sluttscenen i «Pink Flamingos», som sammen med «Mundo Trasho» og «Polyester» er klassikerne fra regissørens «bad taste»-repertoar. «Cecil B. DeMented» er mer satirisk enn kvalmende, i likhet med hans tre forrige filmer.

Hollywood-hat

- Man må gjenoppfinne seg selv fra tid til annen. Ingen er den samme gjennom 30 år, sier Waters.

Cecil B. DeMented er «kunstnernavnet» til en ung, alternativ filmskaper. Han er like desperat i sitt ønske om å lage film som i sitt hat mot Hollywood. I filmpolitisk protest kidnapper han en kvinnelig Hollywood-stjerne og tvinger henne til å spille i hans egen undergrunnsfilm.

Melanie Griffith spiller den kidnappede Honey Whitlock, Stephen Dorff er DeMented og Waters-fans vil kjenne igjen navn som Ricki Lake - ja, hun med TV-showet - Patricia Hearst - nettopp, det berømte terroristgisselet - og Mink Stole på rollelista fra hans tidligere filmer.

Med maskinpistol i den ene hånda og kamera i den andre tar DeMented opp den svært realistiske filmen sin, mens han samtidig jages av politi og presse, som den farligste filmterroristen siden...

Litt selvbiografisk

- ...siden John Waters?

- Ja, jeg ble selv arrestert da jeg filmet en scene i «Mundo Trasho», der Divine i gullklær kjører en rød åpen Cadillac og tar opp en splitter naken haiker. Vi gjorde opptaket på et collegeområde, jeg ante ikke at man måtte spørre noen om lov til å filme. Politiet arresterte alle, med unntak av Divine. Hun stakk av med en naken mann i en åpen Cadillac. Det kaller jeg høyprofilerte rømlinger.

Hendelsen ga John Waters sine første 15 minutter med berømmelse:

- Ytringsfrihetsforkjempere kom oss til unnsetning. Vi kom på coveret av Variety, sier John Waters til Dagbladet i et intervju under årets Cannes-festival.

God og dårlig smak

Han har et perfid smil under blyantstrekbarten, men er ellers nærmest uangripelig høflig og dannet.

- Du må kjenne god smak for å forstå «bad taste». Jeg hadde en formell lunsj her tidligere i dag, og takk gud for at mutter'n lærte meg hvilken gaffel man skal bruke først.

- Hva er da så ille med den gode smak?

- Jeg er mot den gode smaks tyranni. Jeg hater David Leans filmer, jeg hater Katharine Hepburn også. De har ikke humor.

- Hva er virkelig god filmsmak, slik du ser det?

- Bresson og Godard. Og jeg elsker Almodsvar. Han framstiller sex positivt, som det er. Jeg elsket Bergman også. Han laget den første spyscenen jeg så. Bergmans filmer ble vist som sexfilmer i min hjemby Baltimore, fordi det var nakne mennesker i dem. De gikk under titler som «Monica ... Without Shame».

Rasisme ikke moro

- Finnes virkelig dårlig smak, noe som ikke egner seg på film?

- Ja, jøss. Stupide rasistgreier, sånt som er tabu fordi det nettopp ikke er morsomt.

- Men sex er alltid morsomt?

- Folk ser rare ut når de har sex, det er ikke til å komme fra. Jeg er alltid opptatt av hvem som gjorde rare ting først. Hvem spiste en østers for første gang, for eksempel?

- Du har selv funnet opp mye rart?

- I min forrige film oppfant jeg «tea-bagging», som er å slå noen i panna med testiklene. Det er trygt, det er moro, du blir ikke gravid av det. Og det slo virkelig an i Baltimore. Der hadde de «tea-bagging»-konkurranser. Nå er det over, «helicoptering» er den nye moten.

- Og det er...?

- Å sveive en erigert penis rundt og rundt.

Politianmeldt

- Forstår du at folk reagerer negativt på påfunnene dine?

- «Pink Flamingo»-videoen pleier å bli politianmeldt, gjerne av familier som går i butikken og sier: «Vi elsket {lsquo}Hairspray', har du en annen John Waters-film?» Så får de «Pink Flamingos» og ringer politiet når de kommer til den syngende anus-scenen. Hvorfor skrur de ikke bare av videoen? «Forrest Gump» er ikke min favorittfilm, men jeg kunne aldri ha ringt politiet da Forrest begynte å løpe over Amerika. Selv om det dreier seg det samme: At du når en grense for hvor mye du orker å se...

John Waters' neste film skal handle om sexavhengighet. En komedie. Inspirert av Viagra-hysteriet.

- Jeg har prøvd Viagra. Det virker. På pornoinnspillinger tar de det alle sammen. Men Bette Midler har sagt det eneste rette om det: Tenk på alle de stakkars konene som nå må ligge med fyrene sine igjen.

Fælt nok, men ingenting fra en regissør som før holdt på med dyresex. Vi spoler tilbake til innspillingen av «Mundo Trasho».

- Som sagt: vi pleide bare å dra ut et sted for å filme. Og til en scene der Divine kryper i grisemøkk og ser jomfru Maria i en åpenbaring, kjørte vi omkring, så en gård, fant grisehuset og startet kamera. Det som skjedde var at grisene begynte å pare seg. Herregud, jeg måtte ha betalt en dyrepasser tusenvis av dollar for å få til noe slikt på film i dag.

En del av Hollywood

I dag har han tusenvis av dollar til rådighet, etter suksesser som «Hairspray», «Cry-Baby» og «Serial Mom». Men nå filmer han altså ikke grisesex mer.

- Har du selv blitt en del av Hollywood-systemet?

- Ja, en fotnote. Tre av mine filmer er finansiert der, jeg prøvde med «Cecil B. DeMented» også - men den handler om nettopp de produsentene jeg ba om støtte fra. Noen lo. Andre ikke. Det var lettere å hente penger i Europa, fordi her er det kinopolitisk korrekt å være mot Hollywood. Som jo er den virkelige terroristen.

  • «Cecil B. DeMented» kommer på norske kinoer til høsten.
KULTHELT: Filmregissør John Waters, selve oppfinneren av «trash» og «bad taste», kommer snart med sin nye film «Cecil B. DeMented». Den er ikke så ille...
BAD TASTE: Filmene «Hairspray», «Desperate living», «Polyester» og «Pink Flamingo» har skaffet regissør John Waters ry som kongen av dårlig smak.