Verstingene på Langåsen

Foreldremøte på ungdomsskolen. Den utsendte kvinnelige konstabelen fra politiet snakker seg sint om fenomenet mobiltelefon.

Ikke bare stjeler og raner de unge mobiltelefoner fra hverandre; de bruker den heftig for å finne ut hvor nærmeste hjemme-alene-fest finner sted og drar dit. Alle sammen. Hundrevis. De drikker og slåss og gjør hærverk og andre unevnelige gjerninger. Til fortvilelse både for foreldre, politi, skole etc. «Jeg har bare vondt å si om mobiltelefoner,» sier politidamen.

  • Da var telefonsentralen i Stakavik noe ganske annet. Det er vanskelig å tenke seg Stompa & Co. utstyrt med mobiltelefoner, der de utfoldet seg på Langåsen pensjonatskole og i tettstedet Stakavik i 26 radioteater-episoder. Tre av dem, «Stompa slår alarm», «Stompa på fotojakt» og «Stompa og avskjedsgaven» foreligger i disse dager på CD, etter å ha vært sendt i årlige ønskerepriser helt siden tidlig på 1950-tallet. En munter ragtime på pianoet og stemningen er satt; teppet går opp for Stompa, Bodø, Bergen, Orkanger, Stavanger, Sørlandet og Nøtterø, for ikke å snakke om lektorene Brandt og Tørrdal, rektor Ulrichsen og fru Madsen.
  • Av skuespillerne som framstilte disse fordums verstinger på Langåsen, er bare én igjen: Johannes «Nøtterø» Eckhoff. Helt utrolig. For noe mer levende enn disse fabelaktige Stompa-hørespillene av Anthony Buckeridge, tilrettelagt for norske forhold av Nils-Reinhardt Christensen, er vanskelig å tenke seg. Likevel klinger de storslagne guttestemmene til Sverre «Bergen» Hansen og Dan «Bodø» Fosse som røster fra en svunnen tid av uskyld og skøyerstreker. Stompa var noe barn og foreldre hadde felles. Man var stilltiende enige om at det som foregikk på Langåsen først og fremst var kreativt - lektor Tørrdals forbitrede utbrudd («Du store alpakka!») til tross.
  • Stompa var gjenkjennelig slapstick - og med sitt store oppbud av dialekter samlet det Norge både i litterær og bokstavelig forstand. En ny Stompa-episode ble avlyttet i et slags nasjonalt fellesskap. Stompa var drømmen om barndommen forvandlet til munter action, med uskyldige konflikter og ville påfunn som handlingsdrivende kraft. Vår egen hverdag av koleriske lærere forvandlet til en drøm om noe som alltid endte godt. Det gjorde det tross alt ikke alltid i virkeligheten. Selv om vi ikke hadde mobiltelefoner.