Anmeldelse: «Ma»

Vertinnen fra helvete

Fulle tenåringer i psykologisk grøsser.

KJELLERPARTY: Baktanker med å skjenke alkohol til mindreårige. Video: Universal Vis mer

«Ma»

3 1 6

Grøsser

Regi:

Tate Taylor

Skuespillere:

Octavia Spencer, Diana Silvers, Juliette Lewis

Premieredato:

31. mai 2019

Aldersgrense:

15 år

Orginaltittel:

«Ma»

«Skjemmet av grusomme detaljer»
Se alle anmeldelser

FILM: Noe av det mest fascinerende ved den psykologiske grøsseren «Ma» er at man som seer uavlatelig veksler mellom dyp medfølelse og ren skrekk overfor filmens gjerningsperson. Som man vil forstå dreier det seg om et hevndrama. En stygg urett er begått mot et offer som aldri blir seg selv igjen.

Dyktige Octavia Spencer spiller Ma, den ensomme kvinnen som gjør seg til venn med en gruppe tenåringer. Spencer fikk en Oscar for sin birolle i «The Help» (2011). Regissør den gang som nå er Tate Taylor, også kjent for «The Girl on the Train» (2016).

Kjellerparty

Mas egentlige navn er Sue Ann, hun jobber på en veterinærklinikk, og lar seg overtale til å kjøpe alkohol for en gjeng mindreårige som drar til en nedlagt industritomt for å feste. Og Ma er enda greiere; hun inviterer dem til å holde party i kjelleren på huset sitt. Hun stiller opp med snacks og musikk, og snart er kjelleren fast nattklubb for hele skolen. Men Ma har en agenda.

På sosiale medier skaffer hun seg oversikt over hvem tenåringene er og hvem de er barn av. Maggie (Diana Silvers) og moren hennes, Erica (Juliette Lewis), er nyinnflyttede i byen. Maggie får en snikende fornemmelse av at alt ikke er som det skal være med Mas gjestfrihet. Noe i huset er forbudt område, og tegn tyder på at Ma skjuler noe.

Utenforskap

Tilbakeblikk til Mas egne skoledager viser utenforskap, mobbing og ungdommelig faenskap. At hun bærer på et nagende hevnønske så mange år etterpå, kan man uten videre sympatisere med; hun har vært utsatt for en grusom fornedrelse. Men hevnen er blitt en besettelse, en grenseløs galskap.

I filmens siste del tar brutaliteten helt overhånd. Her er torturscenene nærmest stablet oppå hverandre, skjemmet av de mest grusomme detaljer. Oppfinnsomheten er stor, for antydningens kunst preger ikke denne filmen. Det som innledningsvis var en slags krypende uhygge med interessant motivering, blir til slutt bare slitsomt ubehag.

.