Vesaas, Halldis Moren

Mari Beinset Waagaard var programleder for NRK's «Ønskediktet» fra 1989 til det ble nedlagt mot store protester i 2000. Waagaard skrev hovedoppgave om Halldis Moren Vesaas og hadde god kontakt med henne inntil hun døde i 1995. Her forteller hun om forfatteren.

1. Hvordan ble Halldis Moren Vesaas forfatter?

Hun vokste opp i et kultursentrum i Trysil, på garden Mora - heimen til Sven og Gudrid Moren. To sterke og fine personligheter. Faren, Sven Moren var selv forfatter ;.og forfattere og andre kulturpersonligheter var faste gjester på Mora. Det var ukentlige opplesningskvelder der, det var virkelig grobunn for «diktende trang» i heimen og bygda. Allerede som jentunge bestemte Halldis seg for å bli forfatter. Å «dikte som far» var hennes store ønske. Hun begynte tidlig å skrive dikt og flere kom på trykk i lokalavisen da hun var i 16-årsalderen. Hennes første samling ble refusert, men hun omarbeidet den, og resultatet var «Harpe og Dolk» som kom i 1929, da hun var 22 år gammel. Den fikk overveldende god kritikk, og dette gav henne blod på tann. På «ei bølgje av triumf» (som hun selv sa) skrev hun nå dikt etter dikt og det ble til sammen 7 diktsamlinger i løpet av 20 år.

Jeg håper svaret ligger i denne lille beretningen. Arv, miljø og evner var det altså som gjorde henne til forfatter/lyriker.

2. Hva var hennes beste leseropplevelse?

Halldis var så å si «flasket opp» med dikt av Wergeland, Vinje og Garborg. Obstfelder sto høyt i kurs, og likeledes Wildenvey. Men den som kom til å bety mest for henne var vel Olaf Bull. «Det taket Olaf Bull fekk i meg har aldri sleppt» sier hun selv i erindringsboka «Vandre med vers» (Det Norske Samlaget 1990).

Da hun og Tarjei Vesaas møttes første gang, oppdaget de fort at de hadde noe felles: Olaf Bull som yndlingslyriker. De gikk i Slottsparken og siterte Olaf Bull-dikt, neste i munnen på hverandre: Metope, Gobelin, Elvira....

Av ikke-norske forfattere er det nok Edith Södergran og Solveig von Schoultz som har gitt henne de største leseropplevelsene. Hun beundret Tarjei Vesaas` romaner voldsomt, og var stolt over å lære ham å kjenne, og at han ble mannen i hennes liv var nok ingen tilfeldighet. De var jo «syskonsjäler» på så mange områder, men ikke alle. De lot hverandre være i fred. Som i «Ord over Grind».

3. Hvem var hennes litterære forbilleder?

Dette er i grunnen besvart. De som gav henne gode leseropplevelser var også hennes forbilleder. Her må også nevnes hennes jevnaldrende kollega Rolf Jacobsen, «Det har alltid vore ei utsøkt glede, spennande og på same tid trygt å gå inn i ei ny diktsamling av Rolf Jacobsen» skriver Halldis i erindringsboka «Vandre med Vers».

Allerede i barneskolen fikk hun et «litterært forbillede»: Henrik Wergeland

Dette forteller hun så levende om i Vandre med vers. Hun elsket å lese hans dikt høyt. «Smukke Skyer» for eksempel.

«Se hist, min Elskede, hist hvor Dagen

til Hvile lægger sig på Skarlagen........»

Tenk å kunne skrive et dikt som dette! Den unge Halldis leste Wergeland både som stillelesning hjemme og som høytlesning på skolen, og frøs på ryggen av både «Til min Gyldenlak» og «O Foraar, Foraar, red mig!». Og det gjorde også den eldre Halldis da hun tenkte på dette, nesten 70 år senere. Så Wergeland var nok både et forbillede og en inspirasjonskilde.

I 1929 fikk hun av sin far et utvalg av Edith Södergrans dikt, samt to diktsamlinger av Karin Boye. Hun hadde til da ikke engang hørt om dem. Men begge gjorde dypt inntrykk. Både når det gjaldt tematikk og stiltone. Så ut fra dette kan vi jo tenke oss at hennes «forbilleder» var mange og forskjelligartede. Fra Wergeland til Karin Boye. Fra Obstfelder til Rolf Jacobsen.

4. Hvordan likte hun å jobbe?

Hvis du mener det å dikte/arbeide med litterære tekster, så hadde hun neppe gjort det dersom hun mislikte det. Jeg tror at det å dikte, enten det er poesi eller prosa, tilhører en skaperprosess som gir en dyp tilfredshet etter all uroen den skapende prossessen kan forårsake.. Når det lykkes.

Hvis du med jobbe mener å jobbe i huset, på garden osv. så likte hun vel det og. Hun var jo «hjemmeværende husmor» i noen år da barna var små. Og du kan lese ut av diktet «Lykkelege hender» (1936) at hun trivdes med det òg.

Halldis Moren Vesaas var en fin lyriker, en flott kvinne, et lykkelig menneske, en stor kulturpersonlighet, og en uhyre dyktig gjendikter av klassisk drama.

(Dagbladet.no 04.07.03)