Vesentlig om Vikhagen

Tanker og tekster om et kunstnerskap der også maleren taler med tyngde.

BOK: Håvard Vikhagen kom relativt seint ut på 80-tallets postmoderne kunstarena, da flommen av frittflytende neoekspresjonisme var iferd med å tørke inn på Kontinentet og her hjemme. Likevel er hans maleri uadskillelig fra denne perioden. Men Vikhagens kunst er også i stand til å overskride de billedmessige begrensningene i mye av det som breiet seg med stereoformater i den «heftige» høykonjunkturens år. Denne vedvarende vitaliteten så man ikke minst manifestert på Festpillutstillingen i Bergens Kunstforening i 1996. Bølgene slår «Vikhagens malerier tilhører modernismens ettertid. Med dette mener vi at han opprettholder visse modernistiske forpliktelser, samtidig som disse i hans bilder gjennomgår en betydelig revisjon». Slik karakteriserer filosofen Ståle Finke og kunsthistorikeren Holger Koefoed malerens posisjon i sin felles introduksjon til den nye, rikt illustrerte boka om kunstnerskapet. Der dessuten Jon Fosse bidrar med en sjeldent suggestiv tekst til et bilde fra maleri-serien «Og bølgjene slår sitt noko»(2004), som for øvrig henter sin tittel fra en strofe hos vestlandspoeten. Verbal veiviser Likevel er nok Vikhagen selv også den beste verbale veiviseren til sin maleriske metode og grunnlaget for den kunstneriske strategien. Måten han snakker med Koefoed om det å «diagnostisere» sine bilder under arbeidsprosessen og de ulike «skalaer» som inngår i det visuelle vokabularet, gir gode holdepunkter for å forstå noe av de skiftende refleksjoner som melder seg i dialogen med lerretsflaten.Men målsetningen med et vellykket vekselspill mellom de ulike maleriske parametrene er av en mer poetisk karakter. Der det blant annet gjelder å framkalle det Vikhagen definerer som «demringer av rom og tilsynekomster» -   og hvor åpenheten kan gjøre tilskueren medskapende. «Kan man male meningsfullt, så å si etter maleriet?» spør Ståle Finke i et essay, der han drøfter den postmoderne diskursen som har oppstått etter at modernismens estetiske formalisme utspilte sin rolle. Vikhagens praksis er selvsagt preget av å befinne seg i dette teoretiske spenningsfeltet, men hans forpliktelser overfor det maleriske mediet er viktigere enn innordningen under tesene. Samtidig skjer bearbeidingen og utforskingen av mediets muligheter i en situasjon hvor ingenting kan tas for gitt, og der nesten hva som helst inngår i kunsten. Friksjoner Ståle Finke mener at Vikhagens med sine bilder av en natur som ytrer seg på en både brutal og truende måte gjennom friksjoner i stoff og tekstur, fortsatt representerer en utfordring i dagens kunstklima. I verkenes fortettete materialisering av konsentrasjon og tilstedeværelse - det Finke fint formulerer som at «bildene ennå lar mørket sive ut av tingene» -   ligger et håp om å uttrykke betingelsene for maleri i vår tid. Ved å åpne maleriet for den sansbare verdens nærvær, håper også Vikhagen på et rom for det han kaller «romantiske syner i hverdagen». Der til og med sentimentale svisker som «kjærestens hals, skyggen tvers over et ansikt, et barn som står alene» kan vristes løs fra den billedmessige banalitetens grep. Det skal malerisk mot til å nærme seg slike temaer.