Vespafeber

Det er ulmende Vespafeber i byene, en feber som aldri får slå ut i full blomst.

POLITISIRENER skjærer gjennom lufta idet vi kjører over St. Hanshaugen på en Vespa.

– Jeg tror kanskje vi bør kjøre til side og slippe dem fram, sier Josse fra baksetet.

– Ja, selvsagt, sier jeg, og svinger inn på fortauet.

– Shit, shit, sier Josse.

– Hva skjer?

– Politibilen svinger etter oss.

DET ER ULMENDE Vespafeber i byene, en feber som aldri får slå ut i full blomst. Det er mange som elsker den italienske skjønnheten. Hun er for lengst voksen, men her til lands har politikerne sørget for å redusere henne til en ungdomskjæreste. Hun er omgitt av forbud, påbud og regler som gjør henne til et middels egnet kjøretøy. Vespaer, scootere og mopeder er definert som framkomstmiddel for 16-årige bygdeungdommer. De som lengter etter bilsertifikat, og kaster seg over 50-kubikkerne i mellomtida. Slik blir Vespaen aldri den velsignelsen hun kunne vært for miljøet i byene.

VESPAEN BLE konstruert like etter andre verdenskrig. Enrico Piaggio hadde nettopp overtatt en utbombet flyfabrikk fra sin far Rinaldo. Flyproduksjon var uaktuelt, og veinettet gjorde det ikke særlig fristende å satse på biler. Men transportbehovet var der, og Piaggio øynet en mulighet for motoriserte tohjulinger. Et enkelt og rimelig kjøretøy med runde former ble konstruert. Hun liknet på en veps, og dermed kom navnet. I byer som Roma og Saigon suser halve befolkningen rundt på en, og dermed blir biltrafikken kraftig redusert. Der er Vespaen regnet som selve symbolet på maksimal urban mobilitet.

HVER MORGEN passerer jeg hundrevis av saktegående biler i motorkø på vei inn mot sentrum. De aller fleste sitter alene i førersetet. Noen har kanskje fraktet smårollingene til barnehagen, men mange er enslige. Hva gjør de i en bil? Det finnes knapt noe bedre kjøretøy for miljøet enn en Vespa. Den tar ikke plass. Den bruker knapt bensin. Den lager ikke køer. Likevel er dens ferd gjennomregulert av lover som skulle tilsi at vi snakker om et leketøy.

STRAKS HUN ankommer fra Italia, blir hun plombert: Den fine farten på 70-80 kilometer i timen, blir tilbakejustert til maks 45 kilometer i timen. Slik blir man et vedvarende irritasjonsmoment i trafikken, og skaper ustoppelig farlige forbikjøringssituasjoner. Og der hun i sørlige land får være framkomstmiddel for to, er det strengt forbudt å ha noen på baksetet i Norge, til tross for at hun har et raust sete i skinn.

Hva med et skikkelig løft for scooterne? Politikerne bør redefinere mopeden og gjøre den til framkomstmiddel nummer én for voksne i de store byene. Ungdommene på bygda klarer å vente på bilsertifikat et par år. Aldersgrensen for moped må øke fra 16 til 18 år. Mopeden må få ha en maksgrense på 70-80 kilometer i timen, og det må være lov å ha noen på baksetet.

– HVA TROR DU de vil? spurte jeg.

– Herregud, vi er jo to personer på Vespaen, stønnet Josse, og hoppet ned fra setet.

– Jaså, dere er ute og kjører? sa politimannen.

– Ja, sorry, det skal ikke gjenta seg.

– Nei, det får bli med advarselen denne gangen, sa politimannen, før han begynte å undersøke doningen.

– Hm. Har du trimmet den?

– Ehh … 

– Da må jeg dessverre avskilte den på stedet.

Og slik endte den kjøreturen. Trillende på en scooter i ydmykende gange ned Ullevålsveien, mens bilkøen sneglet seg forbi.