Vest-Afrikas «hvite gull»

BOMULL OMTALES ofte i Vest-Afrika som «det hvite gull» fordi det har gitt gode inntekter for bøndene. Men bomullsprisene har falt de siste årene og afrikanske bønder blir nå utkonkurrert av subsidierte amerikanske storbønder. Dette er bakgrunnen for en mye omtalt handelskonflikt, som er blitt diskutert i WTO og i forberedelsene til G8-møtet i Gleneagles. For å gjøre fattigdom til historie er gjeldslette og økt bistand viktig, men en endring av rammene for internasjonal handel er sannsynligvis viktigere.Uavhengige observatører og organisasjonene bak «Make Poverty History» er stort sett enige om at G8-møtet i Skottland nylig førte til positive fremskritt innen gjeldslette og bistand, men at det var skuffende at G8-lederne ikke våget å gjøre noe med egne subsidier til eksport av jordbruksprodukter. Dette er også en langt mer betent sak med større potensielle kostnader for de rike landene.Rike land går i dag inn for liberalisering av handel med industrivarer gjennom WTO-systemet, samtidig som de hindrer en liknende politikk på jordbruksvarer hvor Afrika har et såkalt komparativt fortrinn. I tillegg presser mektige institusjoner som IMF og Verdensbanken afrikanske myndigheter til å fjerne en beskjeden støtte til fattige småbønder og en gryende industri. Mens de industrialiserte landene selv bygget opp sin industri gjennom en proteksjonistisk politikk er en liknende strategi idag umulig å følge for afrikanske myndigheter under det rådende internasjonale regimet. Motsetningen mellom proteksjonisme i Nord og liberalisering i Sør er spesielt tydelig innen bomullssektoren.

MALI ER ET av verdens fattigste land. Det blir av FNs utviklingsprogram rangert som nummer 153 av 162 land med hensyn til menneskelig utvikling. Vest-Afrika er den tredje viktigste bomullsregionen i verden, etter USA og Usbekistan, og Mali har lenge ledet an i regionens bomullsproduksjon. I Malis bomullsområde i den sør-østlige delen av landet styrer det halvstatlige bomullsselskapet CMDT som er 60 % statlig eid og 40 % eid av franske interesser. CMDT er ikke bare en bedrift. Selskapet har også et mandat for å drive regional utvikling. Her følger man det som er blitt kalt «den franske modellen» med sterk statlig innsats. Modellen er omdiskutert, men den har også hatt betydelig suksess i Mali så vel som i Burkina Faso, Elfenbenskysten og Benin. Med unntak av Egypt er alle de fremste bomullsprodusentene i Afrika i dag tidligere franske kolonier som har fulgt denne modellen. I Mali er CMDT involvert i hele produksjonskjeden som innebærer blant annet forskning på nye varieteter, distribusjon av såfrø, salg av kunstgjødsel og plantevernmidler på kreditt, oppkjøp av bomull i de enkelte landsbyer, fjerning av bomullsfrøene og transport av bomullsfibrene til internasjonale markeder. I tillegg driver selskapet også med alfabetisering, opplæring av landsbykooperativer, arealplanlegging, tiltak for jordforbedring og andre former for bygdeutvikling. Denne modellen er nå truet av Verdensbankens krav om at CMDT må privatiseres for å effektivisere produksjonen. Ideen er at selskapet skal stykkes opp i flere mindre enheter. På grunn av ikke bare malisk, men også fransk motstand, er disse planene nå blitt utsatt til 2008.

PRISEN PÅ bomull fastsettes før sesongen begynner i forhandlinger mellom CMDT og bøndenes fagforening. Inntil for fem år siden gikk CMDT med store overskudd, men så begynte prisene å falle. I tillegg har en sterk fagforening presset bøndenes inntekter i været. I sesongen 2000/2001 viste bøndene at dersom de ikke er fornøyde med betalingen fra CMDT, så dyrker de heller hirse eller mais. Denne aksjonen førte til en halvering av Malis bomullsproduksjon og en styrking av bøndenes posisjon ovenfor CMDT. Bomullsproduksjonen i Mali blir av mange sett på som en afrikansk suksesshistorie. Totalproduksjonen har hatt en eventyrlig økning siden den spede starten av salgsjordbruket på 1950-tallet. Frem til strukturtilpasningsprogrammet i Mali startet på begynnelsen av 1980-tallet var kunstgjødsel subsidiert. Dette førte til økende avlinger. Etter at subsidiene ble faset ut har produksjonen fortsatt å øke, mens avlingene har stagnert. Bøndene har kompensert for nedgang i bruk av gjødsel pr. arealenhet med å utvide de dyrkete arealene. Slik har totalproduksjonen av bomull fortsatt å stige. Dette viser klart at småbøndene ser på bomullsproduksjon som attraktiv. I dag ligger den årlige produksjonen på rundt 600 000 tonn rå ubehandlet bomull. I tillegg har matproduksjonen i bomullsområdet også økt enormt i den samme perioden. Paradoksalt nok eksporterer nå bomullsområdet mat til andre deler av landet og til nabolandene. Dette er fordi innføring av bomullsproduksjon for salg har gitt bøndene råd til kunstgjødsel. Når de veksler mellom bomull og hirse eller mais annethvert år vil matplantene dessuten kunne nyte godt av fjorårets bruk av kunstgjødsel. På grunn av denne positive utviklingen kalles bomull i Mali for «utviklingens motor» og «hvitt gull». Også andre erfaringer fra Afrika viser at for å få i gang jordbruksutvikling trenger man et salgsjordbruk som «motor».

MALIS SUKSESSHISTORIE med bomull er nå truet av jordbrukssubsidier i USA og i noe mindre grad i EU. Disse subsidiene bidrar til «overproduksjon» av bomull og fallende priser. WTO bestemte i mars at USAs subsidier er i strid med WTOs regelverk. Disse subsidiene forventes nå å bli redusert på grunn av internasjonalt press gjennom WTO og G8-forhandlingene. Jordbrukssubsidiene i USA vil i år være på 17.8 milliarder dollar. Omkring en fjerdedel av dette, vel fire millarder, går til bomullsprodusenter. Taket for hvor mye støtte en individuell bonde kan motta er nå på 360 000 dollar, men forventes å gå ned til 250 000 dollar pr. person. Til sammenlikning har mange mennesker på landbygda i Mali under en dollar å leve for om dagen. Bomullslobbyen i USA er mektig, Bush kommer jo selv fra en viktig bomullsstat, og det er et åpent spørsmål om subsidiene blir redusert tilstrekkelig til at vestafrikanske bønder igjen kan oppleve bomull som «hvitt gull». For snart to år siden under WTO-forhandlingene i Cancun ble afrikanske bomullsbønder lovet en løsning på problemene med fallende priser hovedsakelig forårsaket av amerikanske subsidier. Så langt har likevel ingenting skjedd. Eksempelet med bomull viser tydelig hvordan den rike del av verden - her representert ved USA - følger ett system, mens fattige land påtvinges et annet system. Bomullseksempelet viser også at et system som fremmer rikdom i Nord kan være et direkte hinder for utvikling i Sør. Dersom land i Nord skal komme i nærheten av reelle bidrag til å gjøre fattigdom til historie, må de være forberedt på at det også vil kunne koste dem selv noe.