Vestavind

Lik, men forskjellig.

CD: Ikke siden The Jayhwaks’ glansdager midt på 90-tallet hadde Mark Olson vært i nærheten av det nivået han holdt på en av fjorårets aller beste plater, «The Salvation Blues». Mens Olson sluttet i bandet etter «Tomorrow The Green Grass»-albumet og bega seg ut på en interessant, men ujevn lo-fi-karriere, fortsatte Gary Louris og bassisten Marc Perlman å holde bandfanen oppe, med litt vekslende hell. Noe av bandets grunnleggende, countryfunderte kjemi syntes å svinne i fraværet av Olson, selv om Louris i et Dagblad-intervju for noen år siden påpekte at «Olson kunne sin popmusikk, og jeg kan min country». Uansett har Louris brukt tid på å finne et riktig og komfortabelt uttrykk gjennom en serie Jayhawks-plater som har spent fra Bob Ezrin-produsert powerpop til ringle-ranglende, til dels akustisk countrypop.

Kråkeprodusent

Forskjellen fra Louris’ epoke som enerådende Jayhawks-kaptein til denne soloplata er slik sett ikke så stor som det faktisk høres ut som. «Vagabonds» trekker veksler på country og pop og rock som før, men har en helt annen tekstur i uttrykket. Produksjonen er signert Black Crowes’ Chris Robinson - Jayhawks og Black Crowes var plateselskapskolleger hos Rick Rubins American-label tidligere. Robinson har ikke klart å motstå fristelsen for å i blant plassere Louris i et friere, mildt jammende og iblant mildt psykedelisk vestkystklima, men det viser seg både å være en svært vellykket musikalsk miljøforandring og stå godt til de mer spartanske, akustiske låtene som også er med her.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Kjendisgospel

Vi snakker altså endringer på detaljnivå, små dreininger og justeringer av de ulike elementene som har kjennetegnet Louris’ tidligere arbeider, og nettopp derfor framstår også «Vagabonds» som en litt overraskende lik-men-likevel-veldig-forskjellig-triumf.

Gamle Jayhawks-fans med slitte eksemplarer av «Hollywood Town Hall», «Green Grass» og til og med den tidlige «Blue Earth», vil kunne behages og fjetres over å høre med hvilken stilelastisitet og inspirert låtskriving Louris utviser på dette albumet, som kuriøst nok er det første albumet fra Louris eller Olson siden nettopp «Tomorrow The Green Grass» til å innledes med en sang med «Blue» i tittelen. «True Blue» er førsteklasses vare fra midtempo-eksperten Louris, en mann som vet å snu temposvakhet til en styrke. «She Only Calls Me On Sundays» er en countrygospel som kan skryte av å ha både Jenny Lewis (Rilo Kiley) og Susanna Hoffs (Bangles) i koret. «I Wanna Get High» er der hvor Chris Robinsons fingeravtrykk er aller tydeligst - en sødmefylt Laurel Canyon-fantasi av en låt, en syrete, kosmisk amerikansk blues med svale koringer. Og ikke minst: den neddempede, akustiske avslutningstrilogien med tittelsporet, «D.C. Blues» og «Meandering» kan kryssklippes med spor fra Mark Olsons «Salvation Blues»-album på din iPod og gi deg en temperaturmåling på hvor imøtesett den varslede Louris/Olson-gjenforeningen på plate er. I ett ord: Mye. Pluss og pluss er nødt til å bli pluss.