«Vestbaneløsning» i Baden-Baden

Kanskje burde Storting og styringsverk ta en studietur til Baden-Baden? Der har man på rekordtid gjort det noen sier ikke kan gjøres i Oslo: Kombinert en gammel jernbanestasjons nyrenessansefasade fra 1896, Grossherzogliche Bahnhof, med et nytt Festspielhaus - fullt av teknisk raffinement - i bakgrunnen.

Prosjektet er tegnet av wienerarkitekten Wilhelm Holzbauer.

Festspillhuset med 2650 seter ble innviet i slutten av april i fjor. Det skjedde ikke uten drabelige sverdslag.

Slaget sto langt mindre om den arkitektoniske løsningen enn om den måten kulturtemplet er finansiert på og skal ledes etter.

Tidspresset, pris («bare» 90 millioner mark) og materialtilfang tatt i betraktning, er dette et stykke anstendig arkitektur, mener arkitekturkritikeren Werner Jacob. Det begrensede byggearealet tvang bygningen i været, moduleringen mellom gammelt og nytt er dyktig utført, og kalksteinsfasaden i det nye stemmer overens med fargetonene i jernbanestasjonen. En nyskapning finner man i salen: Hvis huset ikke er fullt besatt, får tilskuerne en følelse av utsolgt hus likevel. Veggene flyttes nemlig etappevis innover av skjulte mekanismer, og man får en sal med 1 000 seter i stedet for vel 2 600 plasser.

Det nye huset - reist på under to år - har hatt bare «publikumsvennlige» og lite spennende konserter, blant andre Karajan-pinsefestspillene fra Salzburg og George Soltis «World Orchestra for Peace». I juni ble festspillhuset gjestet av ensemblet i Covent Garden i London, som er stengt på grunn av oppussing.

Huset fikk sin ilddåp som operahus med fremføringen av blant annet Verdis «I Masnadieri» og «Falstaff» i en eksperimentell oppsetning av John Eliot Gardner. Fra oktober til februar skal festspillhuset prøves som operettescene.

Den publikumsvennlige satsingen og kjendiseriet har ikke ført til de økonomiske resultatene som de kommersielle bakmennene regnet med: Ifølge pressen vil underskuddet ved årsskiftet komme på sju millioner tyske mark. Bladet Focus hevder at hele prosjektet var konkurs i begynnelsen av juli. Særlig operaforestillingene samlet ikke stor nok interesse. Bare 500 av 2 500 sitteplasser var gjennomsnittlig belagt under hver forestilling.

Neppe noen kulturinstitusjon er tatt i bruk etter en så heftig strid som dette huset i Baden-Baden, hevder Neue Zürcher Zeitungs anmelder. (Han har alså ikke hørt om operastriden i Oslo gjennom årtier.)

Den tyske pressen har brakt den ene sviende artikkel etter den andre. Ledere av fremmede kulturinstitutt har ikke spart på kritiske kommentarer om finansiering og drift, og innbyggerne i den vesle byen Schwarzwald sendte hele prosjektet ut i mørket i en avstemning. Tilhengerne av det nye huset, særlig lederne av «Internationale Festspiele Baden-Baden», deltok ikke i all «Katzenjammer», men har inntatt en merkverdig forsvarsholdning, hevder Peter Hagmann i den sveitsiske avisen.

Det er ikke wienerarkitektens bygning som har vært stridens eple. Han har latt den nedlagte og lett ombygde stasjonsbygningen utgjøre inngangspartiet. Ideen til festspillhuset skriver seg særlig fra den tidligere ministerpresident Lothar Spöth i Baden-Württemberg. Det ble opprettet et fond på 120 millioner mark, den ene halvparten kom fra en bank, den andre fra et stort forlagshus i Hamburg.

Den nye bygningen ble reist på rekordtid - bare to år etter det første spadestikket er huset i drift og drives av det private selskapet Festspielhaus und Festspiele Baden-Baden GmbH, et selskap som for det meste eies av et stort rådgivningsfirma i Stuttgart, Dekra, som ellers sysler med sikkerhetstesting av nye biler.

To lokale forretningsførere dominerte dirigenten Wolfgang Gönnenwein som kunstnerisk leder. Han måtte danse etter disse økonomenes pipe og fikk liten avgjørende myndighet. Allerede etter tre-fire måneder ble det ansatt ny forretningsfører som også er intendant og dermed har gjort Gönnenwein overflødig som kunstnerisk leder.

Det er mye snakk om private investeringer og privat, usubsidiert drift. Men byens borgere og kritikere peker på at det ikke er helt privat: Byen selv og Baden-Wurttemberg står bak med betydelige innskudd, f.eks. gratis tomt midt i kurbyen, overtakelse av årsrentene på åtte milioner mark og bygningens omfattende vedlikehold med tiden.

Det private initiativ har satt sitt preg på valget av opera og konserter, heter det i Neue Zürcher Zeitung. Baden-Baden orienterer seg bare mot klingende navn blant stjernetolkere, Herbert von Karajans festspill, Covent Garden, Marinsky-teatret i St. Petersburg, Det tsjekkiske filharmoniske orkester under Vladimir Ashkenazy osv. Konsertene er preget av «mainstream»-komposisjoner.

At kunst ikke får stå for seg selv, ikke mer er monument over fortettede menneskelige erfaringer, men bare betraktes som vare - dette kan man oppleve i Baden-Baden, hevder Werner Jacob.

Prispolitikken er klar: Dyreste operabillett koster 600 mark (vel 2 500 kroner), den billigste 180 mark (ca 520 kroner). Man skal ikke ha subsidier, men selvsagt heller ikke tape på satsingen. Er billettene for dyre for operavenner?

Stortingets kulturkomité ønskes god tur til Baden-Baden for å se på «vestbaneløsningen» og forskrekkes av kommersen.