Vestbanen er fredet!

Regjeringen ønsker seg opera på Vestbanen, slik Kulturdepartementet og Den Norske Opera har ivret for.

Stortinget inviteres til å velge mellom to løsninger, beholde de fredete bygningene på Vestbanen eller rive lokalstasjonsbygningen. I klartekst anbefaler departementet det siste. Alternativene med Youngstorget og Bjørvika anses som lite aktuelle.

Operaplanene som Stortinget nå skal ta stilling til har bare én hake, og den er vesentlig: Vestbanen er fredet, både hovedbygningen fra 1872 og lokalstasjonsbygningen fra 1917. Bemerkelsesverdig i denne saken er ikke Den Norske Operas ønske om en sentral tomt med monumental eksponering. Det urovekkende er at Kulturdepartementet vil sette fredningsvedtaket til side, for som det heter: «Størrelsen på Vestbanetomten gir rom for utvikling av andre funksjoner som naturlig knytter seg til det nye operahuset. Det kan også gis rom for lokaler som kan utvikles på mer kommersiell basis» (uthevet her). Slik stiller departementet seg på linje med entreprenører og eiendomsutviklere som ser fredning og bevaring som kjepper i utbyggingshjulene. Og slik viser regjeringen hvor hule ordene er når kulturminnevern skal måles ut i praksis, tre måneder etter avslutningen av Kulturminneåret 1997. Om kulturminister Anne Enger Lahnstein svekker sin egen troverdighet og autoritet i kulturvernsaker, er det kan hende hennes problem, men her undergraves også kulturminnelovens fredningsbestemmelser. For med hvilken tyngde kan staten ved Riksantikvaren kreve respekt for vern og fredning når Kulturdepartementet selv går i bresjen for å overkjøre en fredning utformet på bakgrunn av kulturminneloven?

I den grad noe måtte være evig under solen, er fredning en form for varig vern, i det minste en intensjon om det. Når en bygning er fredet skal den behandles i henhold til lovverk og fredningsbestemmelser. Poenget med en fredning er nettopp å hindre at en bygning eller et kulturminne blir salderingspost for ulike utbyggingsønsker. Fredning er med andre ord et premiss for bruk og tomteunyttelse. Skal en fredning ha noen mening må den være forpliktende.

Vestbanen er et kulturminne av nasjonal betydning. Bygningene har arkitektoniske kvaliteter og representerer store kulturhistoriske verdier i landets og byens samferdselshistorie. Bortsett fra det gamle motorverkstedet på Aker Brygge er Vestbanen også den eneste bygningen som står igjen fra forrige århundres Vika. Lokalstasjonsbygningen føyer seg inn som den eneste bygningen i Vika fra første del av vårt eget århundre.

Fredningen er Riksantikvarens avgjørelse, landets overordnete fagmyndighet på området. Bak fredningsvedtaket ligger faglige vurderinger, avveid etter kulturminnelovens bokstaver og paragrafer, og på bakgrunn av 10 års omfattende offentlig debatt. Nå er Riksantikvaren neppe ufeilbarlig. Dersom et fredningsvedtak er svakt fundert, må det kunne oppheves. Når det gjelder fredningen av Vestbanen, var forslaget ute på en omfattende høringsrunde før endelig fredning. Den Norske Opera klaget fredningsvedtaket inn for Miljøverndepartementet som stadfestet fredningsvedtaket i desember 94. Slik skulle en tro at saken var avsluttet. Nå reises diskusjonen om bevaring av Vestbanen på ny, drøyt tre år etter at fredningen ble rettskraftig. Har det kommet til nye momenter som ikke tidligere har vært framme? Ingen har påvist svikt ved den faglige begrunnelsen for fredningen av lokalstasjonsbygningen og hovedbygningen, heller ikke Kulturdepartementet, som omgår hele problemstillingen i innstillingen til Stortinget. Slik står Riksantikvarens begrunnelse for fredning urokket. Denne begrunnelsen er kjernen i spørsmålet om Vestbanens framtid og operaplanene på tomta, ikke hvorvidt en annen tomteutnyttelse måtte være mer hensiktsmessig. Kulturminner passer sjelden inn i nye planer dersom de ikke får være premissgivende.

Landets historie er full av eksempler hvor kulturminner har stått i veien. Til det kjedsommelige kan det listes opp raserte bygninger og kulturmiljøer som i dag savnes langt utover antikvarenes kretser. Andre har mer eller mindre blitt reddet, og få vil beklage at Bryggen i Bergen og Karl Johan-kvartalet i Oslo ennå står. Vil noen i dag på ramme alvor foreslå å rive f.eks. Finansdepartementet, enn si deler av Universitetet i Oslo sentrum, fordi det er mer hensiktmessig å utnytte tomtene på en annen måte? Konflikten mellom bevaring og nybygg vil alltid være til stede i varierende grad, men når staten freder er spørsmålet avgjort.

Siden Kulturdepartementet fremdeles har vondt for det; Operaplanene framover må ta utgangspunkt i den eksisterende situasjonen. På Vestbanen er det plass både til den fredete bygningen og en opera - også ut fra arkitektfaglige syn. Men da er det neppe samtidig plass til butikker m.v. som Kulturdepartementet ønsker seg, pent bortgjemt i byråkratiske vendinger. Det er på tide at den nødvendige størrelsen på et operabygg i forhold til omgivelsene belyses.

For en ny opera måles ikke bare ut i kvadratmeter, men også kubikkmeter. Scenehus og snorloft krever store volumer. Grunnforholdene med tilførsel til Oslo-tunnelen i bakkant av tomta setter klare begrensninger for hvor det kan graves. Her er Kulturdepartementets skisser under enhver kritikk, og underslår det faktum at behovet er større enn tårnet på Det Norske Teater som i dag ruver midt i Karl Johan-kvartalet. Virkningen av framtidig scenehus og snorloft i forhold til Akershus festning, Rådhuset, Aker Brygge, Munkedamsveien og Dronning Mauds gate er typisk nok også utelatt, og det er neppe tilfeldig. Kulturdepartementet vet hva det gjør når det ter seg som en hvilken som helst annen privat utbygger. For Vestbanen er kontroversiell og skal det skapes politisk aksept for riving av lokalstasjonsbygningen, gjelder det å dandere premissene.

Statsbyggs informasjonssjef sier til Aftenposten 19.3. at offentligheten ikke får innsyn i programmet for en konkurranse før det er ferdig utarbeidet. Framgangsmåten er helt uakseptabel. Her holdes døra vidåpen for riving av lokalstasjonsbygningen, spørsmålet ønskes i realiteten avgjort av en konkurransejury. Når konkurranseprogrammet foreligger tar det tid å utarbeide et nytt, og nå begynner tiden å presse på, skal operaen realiseres innen år 2005. Og da kan bordet fange når høsten kommer. Dersom ikke operaplanene skal utarte til et spill hvor det blir vanskelig å se om det spilles gris eller svarteper, må utgangspunktet for en framtidig arkitektkonkurranse være helt klart: Vestbanen er fredet. Formålet med en arkitektkonkurranse for ny opera må være å få fram forslag til utbygging som spiller på de muligheter tomta og de fredete bygningene gir. Da må også tidsrammene være tilstrekkelige, en eventuell ny opera kan ikke løses som en hastesak.

Derfor er Kulturdepartementets invitasjon til Stortinget om en ny opera dypt forstemmende. I stedet for å ignorere en fredning som har vært faktum i snart fire år, må en kunne forvente at departementet stikker fingeren i jorda før spaden. Siden slike forventninger åpenbart har vært departementet fremmed, er det nå opp til Stortinget å få tak i spørsmålet om Vestbanens framtid med den seriøsitet Kulturdepartementet har manglet. Dette er ikke et spørsmål om opera eller ikke, men hvordan myndighetene velger å forholde seg til fredningsvedtak og kulturminneloven. Skal fredningsbestemmelsene fortsatt ha verdi, kan det ikke overlates til en framtidig jury i en arkitektkonkurranse å sette kulturminneloven til side etter eget skjønn. Hvordan skal en da med troverdighet og anstendighet kunne demme opp for private utbyggeres angrep på fredete bygg og anlegg i framtida? Norge blir ikke noe rikere som kulturnasjon om sentrale kulturminner og kulturminneloven ofres på en ny operas alter.