Vestens endelige forfall?

Den vestlige kulturens største fortrinn har vært dens evne til selvkritikk, skriver Mario Vargas Llosa

I EN GOD ARTIKKEL,

«Terroristene og slutten på Europa» (El País 8. april 2004), minnes den italienske forfatteren Pietro Citati med syrlig nostalgi, at i 1939 da halve Europa åpnet armene for, eller resignerte for Hitler, reiste England seg under Churchills ledelse. Til tross for Englands militære underlegenhet, stanset landet en utvikling som kunne ha betydd slutten for vestens kultur. Nå ser Citati ingen som Churchill blant Europas regjeringer og politiske ledere, som i følge den italienske forfatteren er bedagelige og hypnotisert av den umiddelbare situasjonen. De er blinde for lengre perspektiver og tilbøyelige til å bøye seg for hva som helst for å beholde en liten smule makt.

Han viser til den vestlige kulturens begeistring for, og nysgjerrighet på, andre verdenskulturer. Pietro Citati formaner europeerne om å ofre litt «til gjengjeld for retten til å la fantasien løpe fritt foran den store katedralen i Chartres, den store plenen ved universitetet i Cambridge eller ved søylene ved det kongelige slott i Granada».

ETHVERT FORSVAR AV

av den vestlige kultur burde starte slik Raymond Aron starter i sitt «Forsvar for det dekadente Europa» med en anerkjennelse av det ansvaret Europa i så stor grad har påtatt seg for redslene og skamplettene i nyere historie. Den europeiske kolonialismen utarmet halve kloden, ødela sivilisasjoner og kulturer i Afrika, Amerika og Asia og etterlot seg mange absurde landegrenser på disse kontinentene som fremdeles mange steder skaper grensekonflikter og uløselige etniske feider. I Europa oppstod de totalitære ideologiene som har ledet til de største grusomhetene i menneskehetens historie: nazismen, fascismen og kommunismen. At seks millioner jøder ble drept av nazistene, er også en følge en ødeleggende moralsk villfarelse som fikk slå rot og blomstre i Europa mer enn noe annet sted: antisemittismen. Og også nasjonalismen, som sammen med religiøs fundamentalisme er blitt den viktigste kilden til politisk vold i vår tid og den viktigste utfordringen for en demokratisk kultur, er beklageligvis av europeisk opphav.

Men disse feilene er ikke tilstrekkelig til at man kan fordømme Vesten; ikke bare har Vestens kultur betalt dyrt for dem med eget blod, den har i tillegg en annen side som den kan vise frem uten den minste forlegenhet og hevde at takket være den har menneskeheten utvilsomt gått fremover når det gjelder sameksistens, menneskerettigheter, tekniske og vitenskapelige fremskritt og demokrati. Den vestlige kulturens største fortrinn, som kanskje er enestående i det store spekteret av kulturer i verden, og som om og om igjen har satt den i stand til å reise seg av sine egne ruiner når den så ut til å være i ferd med å gå til grunne, har vært dens evne til selvkritikk. Ingen annen kultur har pisket seg med en slik ubønnhørlighet som Vesten, og derfor har ingen vært i stand til å fornye seg så ofte og så radikalt; noen ganger på godt, andre på vondt.

NÅR STERKE FOLKEGRUPPER

koloniserer og erobrer svake, er det i dag en ugjerning som alle fordømmer, men hvor mange tilfeller finnes det i historien som kan sammenlignes med Bartolomé de Las Casas og hans kompromissløse protester - midt under selve koloniseringsprosessen - mot ugjerningene og utnyttelsen som rammet indianerne og de opprinnelige kulturene i Amerika? Las Casas' fordømmelse ble ikke stående alene: hans felttog satte det spanske imperiet i bevegelse og tvang kirken og kongemakten til å diskutere problemet og innføre lover om beskyttelse og respekt for urbefolkningene (de ble riktignok ikke overholdt, og skapte opprør blant plantasjeeiere og conquistadorer). Under Algeriekrigen bodde jeg i Frankrike, og så på nært hold hvordan en stor del av det franske samfunnet militant støttet FLNs kamp for algerisk uavhengighet, mens pressen og den politiske og intellektuelle eliten fordømte den franske hær fordi den utsatte opprørerne for misbruk og tortur.

Men det mest slående eksempel på dette området er trolig mobiliseringen mot Vietnamkrigen i hele den vestlige verden, og først i USA. Denne krigen kunne Det hvite hus ha vunnet, hvis det ikke hadde nølt med å gjøre som Hitler, Stalin og Saddam Hussein utvilsomt ville ha gjort - å slippe løs hele sin enorme militærmakt, inkludert atombomber, så det endte med folkemord i det lille asiatiske landet som kjempet mot den fremmede hæren med nebb og klør. Det lot seg ikke gjøre på grunn av den voldsomme motstanden som denne krigen vekket blant den amerikanske befolkningen selv; den tok i bruk alle tilgjengelige mekanismer i systemet for å demonstrere og kreve slutt på operasjonene. Til slutt var det naturligvis Nord-Vietnam som gikk seirende ut av krigen, men seieren ville ha vært vanskelig eller umulig å oppnå om det ikke hadde vært for den avgjørende støtten fra pressen og den offentlige opinionen i den vestlige verden.

DEMOKRATI ER ET EMNE

som vanligvis fremkaller gjesp i rettsstater, der borgerne har bevegelsesfrihet, ytringsfrihet og et rettssystem de kan vende seg til når de blir utsatt for urett. Og det som fremtrer tydeligst i demokratiet og er umulig å overse, er dets dårlige sider og utilstrekkeligheter: den undergravende korrupsjonen, de store indre ulikhetene, middelmådigheten det avler, sløseriet, byråkratiseringen som vokser som kreft og kveler tiltakslysten og den forsvarsløse borger. Riktignok må det innrømmes at mye av denne kritikken kan være helt på sin plass, men faktum er at sett fra ethvert islamsk diktatur og ethvert tyranni i den tredje verden fremstår det dekadente vestlige demokratiet som nesten paradisisk: Til tross for store forskjeller i inntekt har folk den høyeste levestandarden på kloden og de største mulighetene til å forme tilværelsen ut fra sine egne livsmål; det er her kvinner er minst undertrykt og utnyttet, og her seksuelle minoriteter gradvis vinner sine rettigheter. Dette er grunnen til at millioner av mennesker fra alle andre kulturer i verden, ofte ved så farlige midler som de små båtene på Gibraltarstredet, prøver å komme seg inn i de vestlige landene på jakt etter en fremtid, eller i det minste etter ren overlevelse, noe deres egne land ikke kan tilby. Å dømme etter hvordan de oppfører seg, har disse hjelpeløse immigrantene høyere tanker om vestlig kultur enn mange som selv er fra Vesten.

Vesten har økt i velstand og utviklet seg mer enn andre kulturer fordi friheten - takket være sekulariseringen som skilte stat og kirke og skapte en lek intellektuell og etisk sfære frigjort fra dogmene - fikk vokse mer der enn noensinne før i historien.

HER OPPSTOD INDIVITET

som en suveren størrelse med visse rettigheter, noe som muliggjorde en voldsom utvikling i kunst og vitenskap. Med dette ble samfunnet diversifisert, og det la grunnlag for den mangfoldets sameksistens som er det største den demokratiske kulturen har oppnådd. Og individets frigjøring fra kollektivet, det vil si borgerens fødsel, åpnet for frie eksperimenter og fri forskning, ansporet av konkurransen i handelen, noe som førte til et enormt løft i kunnskapsnivå og teknologiske og industrielle prestasjoner.

Hvis man ser fordelene og ulempene under ett har Vestens kultur mange dyrebare ting som er bryet verdt, slik Pietro Citati påpeker. Eller slik Raymond Aron viste med knusende briljans i den utmerkede boken som gikk nesten ubemerket hen da den kom på slutten av sekstitallet. Bombene som ødela Tvillingtårnene i New York og togene i Madrid og som i de følgende måneder og år kommer til å eksplodere omkring i USA og Europa, for dette er en historie som er i sin spede begynnelse - burde gi essayet tilbake en aktualitet det egentlig aldri har mistet. For det disse fanatikerne har til hensikt å smadre når de nå plasserer sine bomber på fly, tog, og båter, i teatre, på idrettsarenaer, i offentlige rom og bygninger, det er ikke de feilene som Vestens kultur ennå ikke har klart å fri seg fra, men nettopp det som er det mest positive i den: dens politiske og religiøse toleranse, hver borgers rett til å være annerledes og ikke bare en prototype på en etnisk gruppe, et kirkesamfunn, en stat eller et kjønn; retten til å velge sin gud, sitt språk, sitt kjønn og sine skikker, sine formyndere og dommere, og evnen til å kritisere og reformere og rette opp alt som virker urettferdig og galt ved hjelp av det politiske virkemiddelet som er gitt med stemmeurnen.

JEG LESTE

Pietro Citatis artikkel i Salzburg, mellom to konserter med Berlinfilharmonikerne, viet til Béla Bartok og Mozart, ledet av sir Simon Rattle. Det var som om opplevelsen eksemplifiserte hele tekstens idérikdom i hvert av de magiske sekundene av åndelig svev som kan oppstå når et musikalsk verk gjenskapes så klokt og virkningsfullt. Og jeg ble også overveldet av den samme melankolien som gjennomsyrer teksten; jeg tenkte at for første gang i sin lange historie kan det være at Vestens kultur denne gang går inn i et endelig forfall, knust og fragmentert av sin egen skeptisisme og apati; at den elegant lar seg overvinne av disse bandene med fanatikere som går løs på den i sine blodige utopiers navn; med samme ironiske smil som de tyske fyrstene som, ifølge historikeren E.J. Hobsbawm, uten å innse at de trakk sine siste åndedrag, mente at den verste av alle sosiale kalamiteter var entusiasme.

© Mario Vargas Llosa, 2004

© World press rights på alle språk forbeholdt Diario El País, SL, 2004.

Med norsk enerett for Dagbladet.

Oversatt av Mie Hidle.