Vestens selvhat?

Lærd bok om politikk og historie.

BOK: Dette er den franske romanforfatteren og essayisten Peter Bruckners første bok på norsk. Den er utgitt med støtte fra Institusjonen Fritt Ord og Det franske kulturministeriet. Slike bøker som det ikke fins innkjøpsordninger for, må ha støtte for å komme ut.

Det er snakk om en smal utgivelse. Bak slike ligger det naturligvis mye omtanke. Når det skal skrive søknader hit og dit og forlaget sannsynligvis likevel vil tape penger, bør valget være godt. Det man gjør ikke av hensyn til en mulig fortjeneste, men av hensyn til mer ideelle verdier, stilles det gjerne større krav til. Det er ikke sikkert det er legitimt å gjøre det.

Det er likevel vanskelig å fri seg fra den tanken at når man først skal tape penger på ei bok, kunne man gjøre det på noe bedre. Av et bitte lite forlag som Arneberg med så få utgivelser, venter man seg mer. Det er kanskje urettferdig både overfor forlaget og Pascal Bruckner, men sånn er det.

Gjennomtenkt

Nå er alt ved bokas utstyr sobert og gjennomtenkt, og oversettelsen virker å få fint fram at vi har med en forfatter å gjøre som skriver intenst og engasjert. Det skurrer imidlertid litt på side 55, der heter det at hemmeligheter i årevis har ligget og «gjæret som betente sår».

Nå er essaysjangeren såpass utvannet, at det ikke er noen særlig grunn til å arrestere forfatteren for at han kaller boka si for et essay, men det er i alle fall et langt sprang fra Montaigne, sjangerens grunnlegger, og til Bruckner. Mens Montaigne tvilte og var en skeptiker, tviler ikke Pascal Bruckner så mye, og i alle fall ikke på at han har rett. Han mener selv at han inntatt et marginalt standpunkt og slåss mot en venstreorientert om ikke majoritet, så i alle fall et venstreorientert hegemoni. Det er et stykke fransk reaksjon som foreligger.

Vrangsida

Også på noen andre måter kan Bruckner likne litt på Celine, han er nesten like insisterende og nesten like monoman, men han har en bitte liten snev av det vanvittige viddet til Celine som gjør at man bare må kapitulere nær sagt uansett hvor antisemittisk og fascistisk han kunne piske seg selv til å bli. Celine blir absurd og man må bryte ut i latter. Det er mye humør i Bruckners språk, men han kaller ikke på latteren.

Boka handler om den hvite mannens byrde. Det må bli slutt på, ifølge Bruckner, at Europa og det europeiske USA går rundt og skammer seg og ber om unnskyldning. Europa har ikke noe å skamme seg for, og må nå reise seg opp mot alle som angriper Europas verdier.

Unnskyldningen av selvmordsbombere fordi Europa har en kolonialistisk fortid må det bli slutt på.

Det er dette Bruckner kaller vestens masochisme, denne masochismen, hevder han med en henvisning til Freud, er bare vrangsida av den sadismen som en gang fikk europeerne til å gjøre de forferdeligste ting. Når man ikke lenger kan plage andre, plager man seg selv.

Men er det riktig at vesten hater seg selv?