Foto: Patrick Riviere/Reuters/Scanpix
Foto: Patrick Riviere/Reuters/ScanpixVis mer

Vestkystpop og kardemommeby-filosofi

Jack Johnson er vanskelig å mislike selv om han vasser i surferklisjeer.

||| ALBUM: Fruktsmoothies og økologisk kaffe. Solbleket hår og lyden av slippers som subber langs asfalt. En bekymringsfri livsstil som fra tid til annen slår tilbake i form av eksistensielle hverdagsgrublerier.

Det er lett å ty til slike surfebumsklisjeer når man får Jack Johnsons erkejoviale og sorgmuntre popmusikk skylt over seg som en lunken ettermiddagsbølge.

Men så har det også blitt nærmest umulig å reise til en eneste by i verden som har strand med brytning uten at Johnson spilles fra anlegget til opptil flere nærliggende kafeer og barer.

Stress ned Så er det kanskje heller ikke så rart at Hawaii-mannens kjerneverdier har bred appell i en oppjaget tid:

Han synger om at det er greit å være følsom, at det er lov å stresse ned, så lenge man bare bryr seg om hverandre og den bærekraftige utviklingen. En kardemommebyfilosofi man vanskelig kan synes vondt om.

Når det hele i tillegg er tonesatt med kassegitarer, enkle barregrep, varme melodier og en gatemusikant-stemme det er lett å identifisere seg med — og ikke minst synge med til — da har vi vel det man kan kalle en velfungerende liten popbedrift.

Jammevennlig Lite er nytt på Johnsons femte studioplate «To the Sea».

Men det kom vel ikke som et sjokk?

Vi snakker tilbakelent, nedstrippet vestkystpop som slekter på Jackson Browne og G. Love & Special Sauce, krydret med et slapt reggaekomp her, et slentrende pianotema der.

Litt mer bandfølelse på noen spor er det kanskje, men det låter fortsatt akustisk og frisinnet nok til at albumet lett kan framføres på strandhytteporchen sammen med en kompis på congas og en annen som smilende klapper takten.

Her er det dessuten flere fine godbiter for nachspielgitarister som trenger nytt stoff til repertoaret. «From The Clouds», «Turn Your Love» og «To The Seas» dukker garantert snart opp i en strandsone nær deg.

Litt trygt «To The Sea» overrasker nok ingen, men glir fint inn i Johnsons katalog for de som allerede har sansen.

Så kan man alltids kritisere Johnson for at han repeterer seg selv og nok tar i overkant mange trygge valg, men det er faktisk når han framfører sine slacker-betrakninger over enkle grep at han fungerer best.

Fullt så vellykket er ikke forsøkene på småvittige skråblikk i «Pictures of People Taking Pictures» og «Red Wine, Mistakes & Mythology».

Men så kan jo ikke alle være Randy Newman heller.

Vestkystpop og kardemommeby-filosofi