Anmeldelse: Bloody Beach - «Boys»

Vestlandssommeren har vært noe dritt, men bergenserne vet råd

Bloody Beach med solforgylt psykedelia.

Foto: Øystein Grutle Haara
Foto: Øystein Grutle Haara Vis mer
Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert

ALBUM: 2014-debuten «Bloody Beach Pirate Radio Presents:» var en tøylesløs, sjangeroverskridende fargeklatt av et album. Ikke alltid like velkomponert som det var moro, men drivkraften, entusiasmen og gleden av å spille musikk man digger glattet lett over et par humper på låtsiden.

På «Boys» er det på mange måter et langt mer disiplinert band man møter. Ordet disiplinert gir kanskje feil assosiasjoner i denne sammenhengen. For å si det sånn: Det betyr ikke at Bloody Beach har henfalt til å skrive strømlinjeformede treminuttere, men det er tydelig at de har et par ekstra år på baken og hakket mer rutine i fingrene når de har skrudd sammen oppfølgeren.

Selv om gjengen fremdeles gaper høyt og tar gode jafs av både dub, psykedelia og surf – kanskje litt mindre av det første siden sist, er elementene plassert finere i totalbildet og detaljrikdommen og presisjonen i produksjonen er mer fremtredende.

Så; har mindre rølp og strået kyndigere hender gjort Bloody Beach til et gråere band? På ingen måte. I det store bildet er variasjonen større enn før – hver låt har et mer rendyrket uttrykk enn tidligere. Og – tør jeg å påstå, låtskriverpennen er hakket kvassere enn sist.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer