MÅ TA LÆRDOM: «Regimets fall kommer kanskje i løpet av de neste seks månedene, og det er lett å forutse voldshandlinger i tiden etterpå. Det internasjonale samfunnet må lære fra Irak», skriver Eugene Rogan, som holder åpningsforedraget under Saladindagene på Litteraturhuset i ettermiddag. Foto: Muzaffar Salman / Reuters / NTB Scanpix
MÅ TA LÆRDOM: «Regimets fall kommer kanskje i løpet av de neste seks månedene, og det er lett å forutse voldshandlinger i tiden etterpå. Det internasjonale samfunnet må lære fra Irak», skriver Eugene Rogan, som holder åpningsforedraget under Saladindagene på Litteraturhuset i ettermiddag. Foto: Muzaffar Salman / Reuters / NTB ScanpixVis mer

Vestlig intervensjon kan bli uunngåelig

Det internasjonale samfunnet må forberede seg på intervensjon for å forhindre massemord, når Assad-regimet kollapser.

Etter to år med forferdelig voldshandlinger ser det nå ut som om opprøret i Syria går mot slutten. Bashar al-Assads regjering har mistet kontrollen over store deler av landet, og er ikke lenger i stand til å vinne tilbake territorier tapt til opposisjonskreftene. Opprørerne har brakt konflikten til sentrum av Damaskus, hvor presidentpalasset beskytes og bomber sprenges utenfor det regjerende Baath-partiets hovedkvarter. De regjeringslojale soldatene er utmattede og demoraliserte, disiplinen er i ferd med å bryte sammen. Regimet bruker nå tyngre skyts, som ved det nylige missil-angrepet mot Aleppo, for å gjennomføre det soldatene deres ikke lenger greier.

Den internasjonale isolasjonen sliter ut Assad-regimet. Mens EU øker sin «ikke-dødelige hjelp» til opposisjonen, bidrar de arabiske gulfstatene med stadig mer våpen og ammunisjon. John Kerry, den nye amerikanske utenriksministeren, har lovet ny politikk for å få fortgang i Assads avgang. Russland, en tidligere lojal beskytter av regimet, har begynt å evakuere sine innbyggere fra Syria. Det er dermed ingen overraskelse at Syrias utenriksminister Walid al-Moallem har reist til Moskva for å erklære at regimet er rede til «dialog med hvem som helst som er villige, selv de som bærer våpen».

Likevel er det få som tror på en forhandlet løsning på konflikten etter så mye blodsutgytelse. Den religiøse minoriteten alawittene har styrt Syria siden Hafez al-Assad, Bashars far, kom til makten i 1970. Den sunni-muslimske majoriteten, som utgjør 74 prosent av Syrias befolkning, har blitt stadig mer kritisk til alawittenes minoritetsstyre. De husker Hafez al-Assads utrenskningskrig mot Det muslimske brorskap i byen Hana i 1982, hvor kanskje så mange som 20 000 ble drept. Sunni-islamistene har ikke glemt, og vil ikke tilgi.

De siste to årene har anslagsvis 60- 70 000 syrere blitt drept. Mer enn dobbelt så mange har blitt arrestert av regimet og utsatt for ydmykelser, tortur og død. Kvinner og barn har ikke blitt spart. Faktisk var det arrestasjonen og torturen av tenåringsdemonstranter i den sør-syriske byen Deera som startet opprøret i 2011. Hvert offer for konflikten overleves av en familie med mye å gjengjelde. Det som begynte med vold vil etter all sannsynlighet også ende med vold.

Regimets fall vil gjøre syrere som kan assosieres med regimet svært sårbare. Aller mest utsatt er Syrias 2,5 millioner alawitter, hvis overlevelse settes i fare av regimets fall. I tillegg kommer andre minoritetsgrupper som beskyldes for å ha støttet regimet - eller i hvert fall for ikke å ha støttet opposisjonen - som Syrias to millioner kristne. Eller Baathpartiets 1,2 millioner medlemmer, eller medlemmer av hæren, eller sikkerhetsstyrkene. Man må forvente hevnangrep mot disse gruppene når Assad-regimet faller.

Hvem vil beskytte disse sårbare gruppene når borgerkrigen er over? Regimets fall vil føre med seg et maktvakuum. Siden den syriske opposisjonen er svært fragmentert, er det sannsynlig at dette vakuumet fylles av ulike militsgrupper som kjemper om makten. Det er vanskelig å forestille seg at noen av disse vil kaste bort verdifull politisk kapital på å beskytte grupper assosiert med det forhatte Assad-regimet. Uten en effektiv, nasjonal regjering til å beskytte sivile er det en meget reell risiko for massakrer, etnisk rensing og folkemord.

ARTIKKELFORFATTER: Eugene Rogan, Leder for Midøsten-senteret ved Universitetet i Oxford. Forfatter av Araberne (Gyldendal).
ARTIKKELFORFATTER: Eugene Rogan, Leder for Midøsten-senteret ved Universitetet i Oxford. Forfatter av Araberne (Gyldendal). Vis mer

Hvis syrere ikke kan forventes å beskytte andre syrere faller ansvaret over på det internasjonale samfunnet. Med rette eller ikke har det internasjonale samfunn til nå unngått å intervenere i Syrias borgerkrig, men det må nå være forberedt på å gripe inn dersom det syriske regimets fall fører til en humanitær krise. Med Nato i Tyrkia, britiske styrker på Kypros og amerikanerne allerede posisjonert i Jordan har de definitivt evnen til å aksjonere raskt. Det som gjenstår å se er om det internasjonale samfunn har viljen til å redde Syrias sivile fra enda mer død og lidelse.

Regimets fall kommer kanskje i løpet av de neste seks månedene, og det er lett å forutse voldshandlinger i tiden etterpå. Det internasjonale samfunnet må lære fra Irak, ved å unngå at sekterisk konflikt blir en del av det nye politiske systemet, og fra Rwanda, ved å beskytte en tidligere styrende minoritet fra folkemord. Ustabilitet i Syria vil destabilisere hele Midtøsten. Etter så mange år med lidelse fortjener det syriske folk noe mer enn en ny samfunnsorden basert på massakrer av uskyldige.

Oversatt av Ola Innset.

Følg oss på Twitter