Vestlig tankegods?

MENNESKERETTIGHETER: Professor Arnulf Kolstads kronikk i Dagbladet 19.4. krever flere tilsvar. Tibet-forsvarerne vil nok imøtegå påstandene om at Kina ikke har vært ekspansjonistisk; andre vil betvile hvor utstrakt religionsfriheten er, eller at ingen sulter; og mange vil avvise at dagens USA er det beste eksempelet på et vestlig demokrati som respekterer menneskerettighetene hjemme og ute.

Men Kolstads hovedpoeng er at de menneskerettigheter Kina bryter er en vestlig individualistisk oppfinnelse som Kina derfor ikke bør måles mot, og at internasjonale menneskerettighetsprotester strider mot kinesiske grunnholdninger. Også disse påstandene må nyanseres – uten dermed å forsvare fornuftigheten av en boikott.

Kolstad har ikke belegg for å hevde at ’vestlige’ menneskerettigheter kun omfatter ytringsfrihet og demokratiske rettigheter, mens kinesiske verdier kun gir støtte til å bekjempe sult, sikre skolegang og helsetjenester – det vil si sosiale og økonomiske rettigheter. Kartet stemmer ikke med terrenget. For eksempel har Kina signert, og er i gang med å ratifisere, konvensjonen om sivile og politiske rettigheter.

Likevel har Kolstad har rett i at de internasjonale rettslige menneskerettighetene er et produkt av den vestlige sivilisasjon på flere måter. Menneskerettighetserklæringen oppsto som reaksjon på den annen verdenskrig, som begynte i Vest-Europa. Erklæringen ble utformet på konferanser i Vesten. Og menneskerettighetserklæringen bruker ord hentet fra den vestlige opplysningstiden, om alle menneskers likeverd, fornuftsevne og samvittighet.

Men de beste begrunnelser for menneskerettigheter er ikke utpreget ’vestlige.’ Tvert imot er det fellesgods i en lang rekke religiøse og filosofiske tradisjoner å stille klare krav til at myndighetene bruker sin makt til befolkningens beste. Vi finner det i den vestlige naturrettstradisjonen, i Islam – og i Konfutse’ lære.

Mencius – en sentral konfusiansk politisk filosof (ca 372-289 f. Kr.) – hevdet at en såkalt konge som var urettferdig var ingen konge men en diktator. Mencius selv påberopte seg nettopp ytringsfrihet til å kritisere konger som regjerte dårlig, og hevdet at de burde byttes ut. Han hevdet at folket, heller enn statsledere, er best skikket til å avgjøre hvem som er gode og kompetente og som bør bli ledere.

De beste begrunnelser for menneskerettighetene gir heller ikke forrang til enkeltpersonens selvstendighet over alle andre behov og hensyn, men understreker også statens og statenes forpliktelser for å også sikre sosiale, økonomiske og kulturelle behov, og innbyggernes plikter til staten. FNs konvensjon om sosiale, økonomiske og kulturelle rettigheter er et av mange uttrykk for dette.

Men det blir av og til hevdet at sivile og politiske rettigheter må settes til side for å oppnå økonomisk vekst og dermed sikre økonomiske og sosiale rettigheter. Imidlertid er det dårlig belegg for å hevde at en slik avveining er nødvendig, heller enn farlig. Akutte sultkatastrofer oppstår sjelden eller aldri i demokratier med presse- og partifrihet. Dette er et av forskningsresultatene knyttet til økonomen og filosofen Amartya Sen, som fikk Nobelprisen i økonomi i 1998. Slike funn tyder på at sivile og politiske rettigheter ikke er i konflikt med sosiale og økonomiske rettigheter. Tvert imot: politiske rettigheter er ofte nødvendige midler for å sikre økonomiske grunnbehov.

Til sist: Er granskning og kritikk av menneskerettighetsbrudd å påtvinge vestlig tankegods på andre suverene stater, om deres interne forhold – slik Kolstad mener? For det første rimer dette standpunktet dårlig med Kinas egen praksis: Kina har selv kritisert andre staters menneskerettighetsbrudd: mot apartheid i 1968 og 1973, og mot kolonimaktene i 1961. Og Kina har valgt å rapportere under konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, og har tillatt menneskerettighetsrapportører å besøke landet. For det andre er slik granskning, kritikk – og til og med boikott – helt andre virkemidler enn det ’Vesten’ benytter i Irak og Afganistan, med adskillig lavere fallhøyde. For det tredje har vi til gode å høre en Konfutseansk begrunnelse for at staters frihet fra internasjonal kritikk skal ha forrang framfor påminnelser om befolkningens grunnbehov. Og en slik begrunnelse får vi neppe: tross alt er jo også ’suverene stater’ en ’vestlig’ oppfinnelse, ofte datert til Westfalerfreden. Og allerede den gang ble statene enige om å begrense sin suverenitet ved å sikre innbyggerne noen minimumsrettigheter, nettopp for å slippe internasjonale reaksjoner.

•Les de tidligere

innleggene i Kina-debatten

på dagbladet.no/debatt