Vestly med ny vri

Vitale Anne-Cath. Vestly er definitivt seg selv, men forsøker også å bringe tidas problemer inn i Tirilltopp-idyllen.

Anne-Cath. Vestly forteller med genuin og kompromissløs sympati med barna. Slik sett er det lite nytt i hennes siste bok «Småtassene og andre folk på Tirilltoppen». Vi får det vi forventer og verdsetter. En varme som liksom strømmer direkte fra den velkjente mormorstemmen og rett ut av boksidene.

Skurrer

Men det er også en imponerende vital 80-åring som slår til igjen. Hun vil ikke hvile på gårsdagens bedrifter, men forsøker seg modig på dagens tekst. For her er nye innslag på Tirilltoppen: en småkriminell pappa som soner voldsdom i fengsel, den flerkulturelle utfordring, og homoseksualitet i form av to gourmet-kristne kunstneriske gutter som driver kennel.

Hyggelig det, og stort sett fungerer det godt i fortellingen. Men Vestly skaper samtidig skurr i det hun vanligvis er så god på: troverdigheten til barnestemmene og det barnlige tankeuniverset de uttrykker. Det er rimelig voksne og forståelsesfulle resonnementer femåringene kommer med i sin hemmelige klubb.

Uskyldig samfunnsånd

Til tross for mobiltelefoner og annet er ikke Vestly alltid like à jour med tidsånden. Det er vanskelig å tenke seg foreldre som i dag vil akseptere at to totalt ukjente 11- 12 år gamle jenter som banker på døra under frokosten, skulle passe femåringen fordi det er planleggingsdag samme dag. Helt til kl. 17.00! Vestlys foreldre nøler ikke, men puster lettet ut. De kan dra på jobben begge to. Kanskje er det slike fromme ønsker om en uskyldig samfunnsånd som er noe av kjernen i Vestlys forfatterskap.