ET AV DE BESTE: «Kirkens Bymisjons Psykiatriske Døgnrehabilitering er det eneste jeg føler meg trygg på å anbefale når jeg får spørsmål fra folk (for eksempel fra utlandet) om «gode steder å besøke», eller fra familier om «gode steder å søke hjelp».
ET AV DE BESTE: «Kirkens Bymisjons Psykiatriske Døgnrehabilitering er det eneste jeg føler meg trygg på å anbefale når jeg får spørsmål fra folk (for eksempel fra utlandet) om «gode steder å besøke», eller fra familier om «gode steder å søke hjelp».Vis mer

Vet dere hva dere gjør?

Jeg tror ikke politikerne ønsket å rasere gode og nyttige tilbud som kan gi unge, syke, mennesker bedre liv. Men det er det de gjør nå.

Psykiske lidelser er en av de store helseutfordringene i Norge. Altfor mange mennesker faller ut av arbeidslivet hvert år, altfor mange unge kommer aldri inn i arbeidslivet, altfor mange lever liv på utsida av samfunnet, med mye smerte og ensomhet. Altfor mange dør. I 2011 døde 170 mennesker i trafikkulykker. 598 mennesker døde av selvmord.

Det diskuteres mange ulike tiltak for å få ned tallet på antallet drepte i trafikken, og for å gi god rehabilitering til trafikkskadde. Når det gjelder psykiske lidelser kan vi, og bør vi, også prøve ulike tiltak for å redusere lidelse, uførhet og død. Holdningskampanjer er flott, mer åpenhet er viktig, forebyggende tiltak og fokus på generelle samfunnsforhold er bra. Men vi må også tilby forsvarlig, tidlig og verdig hjelp til de som er blitt syke.

Det billigste for et samfunn, og det beste for pasienter og familier, vil alltid være at folk blir friske. Eller, hvis ikke det er mulig, får et bedre liv, og tilgjengelig helsehjelp så de kan leve gode liv, selv med noen plager. Etter min oppfatning er det langt igjen til alle med psykiske lidelser får den hjelpen de trenger, når de trenger den, og på en måte de kan ha nytte av. Vi har en jobb å gjøre med dette, og et godt sted å begynne er jo å ikke legge ned de tiltakene som faktisk virker og som folk er fornøyd med!

Artikkelen fortsetter under annonsen

For noen år siden var det Oslo Hospital, som til tross for stor motstand blant pasienter og behandlere, ble endret til det ugjenkjennelige. Nå er det Kirkens Bymisjons Psykiatriske Døgnrehabilitering (BPR) i Oslo. Dette er et spesialisthelsetjenestetilbud for 33 unge med alvorlige psykiske lidelser, hvor de i løpet av en periode på to år kan få individuelt tilrettelagt og spesialisert trening i å bo, begynne å tenke på en utdanning - og for mange rett og slett jobbe med den aller mest grunnleggende tilliten til seg selv, verden og omgivelsene. Så de kan tørre å jobbe med psykotiske symptomer, skade seg mindre, ta imot behandling, spise, sove, - tørre å leve.

Det er ingen lett jobb, verken for dem som strever, eller for dem som skal hjelpe dem. Det tar tid, og det krever spesialisert kompetanse og et trygt fagmiljø for å klare å romme intense følelser, traumer og smerte. Men det er mulig, og BPR har fått det til, med flotte resultater og fornøyde ungdommer, i mange år. De har samarbeidet tett med andre instanser, med ungdommene selv, og med deres familier. De har prøvd å jobbe med ettervern, integrering i samfunnet og å alltid legge en plan for ungdommene før de flytter ut. De jobber med verdighet og med å romme de vonde følelsene til ungdom som er så sinte, redde og har så mye smerte at de noen ganger er svært vanskelige å møte på en god måte.

Men de har utviklet et trygt fagmiljø som gjennom år har spesialisert seg å klare nettopp dette. Og de klarer det. De har et av de beste behandlingsstedene jeg vet om her i landet, og er det eneste jeg føler meg trygg på å anbefale når jeg får spørsmål fra folk (for eksempel fra utlandet) om «gode steder å besøke», eller fra familier om «gode steder å søke hjelp». De gjør en fantastisk jobb. Nå skal de legges ned. I samhandlingsreformens navn.

Samhandlingsreformen er en reform som, ifølge regjerings nettsider blant annet skal gi «tidlig innsats framfor sein innsats», «få ulike ledd i helsetjenesten til å jobbe bedre sammen», «samle spesialiserte fagmiljøer som er sterke nok» og være «bedre for pasientene - sterkere brukermedvirkning». Etter min mening, nøyaktig det BPR har gjort i årevis.

Men reformen skal også «flytte tjenester nærmere der folk bor» og gi «flere oppgaver til kommunene og penger til å utføre dem», og det er sannsynligvis disse siste argumentene som kan forsvare å legge ned et spesialisert langtidstilbud til ungdom, for å flytte disse unge ut til bydelene, og la dem bo der.

Arnhild Lauveng (33) har fått Fritt Ords honnørpris for sin åpenhet rundt mental helse og har skrevet boka «I morgen var jeg alltid en løve». Foto: Mette Randem
Arnhild Lauveng (33) har fått Fritt Ords honnørpris for sin åpenhet rundt mental helse og har skrevet boka «I morgen var jeg alltid en løve». Foto: Mette Randem Vis mer

Det høres kanskje fint ut, i teorien. For oss som kjenner til de problemene mange av disse unge har, høres det bare grusomt ut. Vi har hørt og sett smerten, vi vet hvor vanskelig det er å romme den og møte den på en god måte. Vi vet at disse unge kan få hjelp, noen til å bli friske, andre til å få et bedre liv, men det krever spesialisert rehabiliteringskompetanse, over tid. Det vil det som regel være umulig å tilby i en kommune eller en bydel.

På samme måte som vi trenger Sunnås, og andre spesialiserte rehabiliteringstilbud for de alvorligste trafikkskadde, trenger også disse unge et spesialisert og kompetent rehabiliteringstilbud, over tid. Hvis ikke, kan det gå galt. Mennesker kan bli sykere, skade seg selv, eller andre, ruse seg, eller bare ganske enkelt forfalle og gå glipp av muligheten til bedring. Noen vil kanskje dø. Andre vil måtte behandles med mye tvang. I mange tilfeller vil ikke resultatet bli dramatisk, men bare smertefullt og vanskelig. I mange år. For noen resten av livet.

Jeg vet at det går an å bli frisk av alvorlig psykisk lidelse, gå videre i livet, og få et meningsfullt og godt liv. Jeg har gjort det selv, og jeg har møtt mange andre som har gjort det. Det er fullt mulig. Men i de fleste tilfeller kreves det at man får god faglig hjelp, over tid. Kortvarig, ufullstendig eller ikke riktig hjelp, kan ofte gjøre mer skade enn nytte, produsere «svingdørspasienter», «kronifiserte tilstander» eller skader og traumer som skyldes selve behandlingen. Jeg har sett det også ofte nok. Behandling som avsluttes for tidlig, kommer for seint, eller ikke er riktig i forhold til den enkeltes problemer, personlighet og livssituasjon, og som gjør ting verre enn de hadde trengt å være.

Jeg tror virkelig ikke det var dette politikerne ønsket da samhandlingsreformen ble vedtatt. Jeg tror de ønsket å hjelpe. Gjøre helsesystemene mer effektive, mer fleksible, mer brukerorienterte. Jeg tror ikke noen ønsket å rasere gode og nyttige tilbud som kan gi unge, syke, mennesker bedre liv. Og så skjer det likevel. Enda en gang. Med noe av de beste vi har i Oslo, kanskje i hele Norge. Vet dere hva dere gjør? Og vil dere likevel gjøre det? Virkelig?

Følg oss på Twitter