Vet du hva «kylling i halv sorg» er?

For Alice B. Toklas var mat en besettelse.

LADIES OG LANDSTRYKERE: Alice B. Toklas reiste rundt i Frankrike med kompanjongen Gertrude Stein midt på 1900-tallet, for å skrive om lidenskapen sin: mat. Foto: The Granger Collection / NTB SCANPIX. Bildet er håndkolorert.
LADIES OG LANDSTRYKERE: Alice B. Toklas reiste rundt i Frankrike med kompanjongen Gertrude Stein midt på 1900-tallet, for å skrive om lidenskapen sin: mat. Foto: The Granger Collection / NTB SCANPIX. Bildet er håndkolorert. Vis mer
Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

(Dagbladet:) Jeg er mer enn middels interessert i å lage mat, studere matoppskrifter, råvarer, ingredienser, steketider og så videre, og ser med bekymring på at jeg for ofte går inn hos slaktere, fiskebutikker eller delikatessebutikker bare for å se, eller kjøpe noe uten å ha behov for det. Kokebøker har jeg også en ulykksalig trang til stadig å skaffe meg. En dag for ikke så lenge siden kom jeg over ei bok som jeg har hørt mye om, men som jeg ikke visste var oversatt til norsk. Den kjøpte jeg. Etter å ha lest den ble jeg klar over hvor lite jeg visste om det å lage mat. Boka det er snakk om heter Alice B. Toklas Kokebok, og er skrevet av amerikanskfødte Alice B. Toklas, som hadde et langvarig kjærlighetsforhold til den modernistiske forfatteren Gertrude Stein, også amerikaner. Begge bodde lenge i Frankrike, og delte hus det meste av tiden.

Alice B. Toklas' kokebok er for det meste lagt opp som en gastronomisk reise gjennom Frankrike, med en avstikker til USA. Om noen andre har stor interesse for å tilberede og fortære god mat, må man si om Toklas og Stein at for dem var mat en besettelse; kanskje særlig for Alice. Hun sto for husholdet, og har blitt regnet som den feminine parten i forholdet. Men så til boka: en viktig del er skildringene av mennesker og vertshus og restauranter de møter på sin vei. Gjennom skildringene blir man kjent med Toklas og Stein, via måten Toklas vurderer mennesker og mat, og hvordan hun møter situasjoner som oppstår. Hun er ikke nådig om hun får en middelmådig oppdekning; etter et mislykket måltid hos en offiser og hans kone, er hun på det nærmeste rystet. For henne er matutforskningen et langvarig dannelsesprosjekt, med holdninger og måter å skrive om møtene med andre på, som til tider både er kokett og snobbete. Sitat: «Jeg var sjokkert da jeg oppdaget at Amelié brukte hermetisert melk(...).» Det inntrykket man får, er at dette er et overklasseprosjekt, med overklassens dertil hørende high brow-blikk på allmuen. Noe som jo ikke lukter særlig godt for andre enn overklassen selv.

Les artikkelen gratis

Logg inn for å lese eldre artikler. Det koster ingenting, gir deg tilgang til arkivet vårt og sikrer deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.