Debatt: Barn på flukt

- Vet du hvor mammaen min er?

En tynnkledd femåring passer et spedbarn i en flyktningleir der det ikke er nok senger, mat, toaletter eller medisinsk hjelp. Jeg ser ikke moren deres noe sted. Tiden løper fra oss om vi skal hjelpe barna og flyktningene i al Hol-leiren i Syria.

LEVER I ET HELVETE: Det haster med å få alle barna herfra i trygghet. Røde Kors står klare til å bistå, men tiden jobber mot oss. Barna er underernærte og har gjennomlevd et helvete. Det går ikke an å tenke seg en mer ekstrem situasjon, skriver innsenderen. Foto: Bulent Kilic / AFP / NTB Scanpix
LEVER I ET HELVETE: Det haster med å få alle barna herfra i trygghet. Røde Kors står klare til å bistå, men tiden jobber mot oss. Barna er underernærte og har gjennomlevd et helvete. Det går ikke an å tenke seg en mer ekstrem situasjon, skriver innsenderen. Foto: Bulent Kilic / AFP / NTB ScanpixVis mer
Meninger

Det er kaldt, så inderlig kaldt. Det føles som vi er ved havet et sted der vinden aldri tar slutt og går tvers gjennom kroppen. Men vi er ikke ved havet, vi er midt i et ørkenklima, på vei inn i flyktningleiren al Hol i Syria. Her bor det mer enn 75.000 mennesker. De er nærmest stablet oppå hverandre. Denne leiren er ikke bygget for flere enn 20.000. Det er ikke nok toaletter, det er ikke nok telt, det er ikke nok sengeplasser, det er ikke nok mat. Barna trenger noe å spise. Det gjør de voksne også.

Jeg har på meg alle klærne jeg har tatt med, men fortsatt kjenner jeg kulden. Jeg ser barn, kvinner og menn i sandaler, tynne klesplagg, jeg ser ingen som er kledd etter værforholdene. Bakken er gjørmete etter mange dager med regn som ikke gir seg.

Når jeg går ut av bilen ved hovedinngangen til flyktningleiren, kommer det først noen få, deretter en hel strøm av mennesker.

«Vet du hvor barna mine er? De sier at du kanskje vet det? De ble borte for meg på veien».
«Jeg leter etter mannen min, kan du hjelpe meg?».
«Det var noen voksne som sa at du vet hvor moren min er?».

Jakka jeg har på meg forteller at jeg representerer Den Internasjonale Røde Kors-komiteen, ICRC. De som vil snakke med meg, har lett overalt de kan lete etter sine aller nærmeste. Det er vondt å se hvor fortvilet de er over å være skilt fra familiene sine.

Bak de voksne står barna. Noen har helt sluttet å snakke selv om de følger intenst med på det som blir sagt. Andre gråter stille, trøstesløst, noen blir sinte når jeg ikke kan hjelpe dem nå med én gang. Andre igjen står helt alene. En femåring passer på et spedbarn. Ingen av dem har noen gang opplevd noe annet enn krig, de er født inn i denne ekstreme situasjonen. Jeg ser ikke moren deres noe sted.

Hjemme går debatten om Norge skal ta imot de få barna fra denne leiren som er norske. De har, eller har hatt, norske foreldre.

Det haster med å få alle barna herfra i trygghet. Røde Kors står klare til å bistå. Tiden jobber mot oss, barna er underernærte, de har gjennomlevd et helvete, de lever i et helvete, det går ikke an å tenke seg en mer ekstrem situasjon. Deres menneskerettigheter blir brutt hver eneste dag. I dag igjen våknet de i den leiren. Frøs de? Hadde de noen voksne til å passe på seg? Var det noe mat til dem i går, er det noe mat til dem i dag?

Hjelpen settes på vent. Jeg blir utålmodig når jeg tenker på at det kan finnes en mulighet til å få i alle fall noen av disse barna over i trygge og varme senger, med nok mat, tilgang på helsehjelp og skole. Det er den samme utålmodigheten jeg kjenner når vi skal inn i leiren og gi akutt hjelp.

Det finnes mennesker i nød mange steder. Men selv om behovene for mat, vann, trygghet og medisinsk hjelp kan være de samme, er det stor forskjell på å være hjelpearbeider i et område som er rammet av en naturkatastrofe og et område der lidelsene er forårsaket av mennesker.

Før krigen startet i Syria for åtte år siden, var det god tilgang på helsehjelp, på mat og vann. Barna gikk på skole, etter skolen kunne de være ute og leke. I denne leiren er de heldige om de får tegne litt eller være med på å sparke fotball med en tøybylt formet som en ball. Konfliktene som fortsatt raser, har etterlatt et land i ruiner der majoriteten av befolkningen trenger nødhjelp. Alt er snudd på hodet, livet er satt på vent.

Røde Kors-bevegelsen og Syria Røde Halvmåne jobber på spreng for å øke innsatsen slik at det blir bedre vann- og sanitærforhold i leiren, flere telt, flere kan få helsehjelp, flere kan få hjelp til å finne sine nærmeste. Det gjør vi blant annet med økonomisk støtte fra norske myndigheter.

Ingen vet helt hva som vil skje med disse menneskene, men mange vil dø om de ikke får hjelp veldig raskt.

I denne skildringen har jeg med vilje ikke sagt ett ord om hva som kan ha skjedd før disse barna og deres familier endte opp i denne flyktningleiren under de mest ulevelige forhold. Det har ingen betydning for de behovene de har i dag. De er mennesker, de har menneskelige behov. De trenger hjelp av mennesker.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.