FORNYER:  Veteranen Tomasz Stanko sammen med bassist Anders Christensen og gitarist Jakob Bro.

Foto: Frank Karlsen / Dagbladet
FORNYER: Veteranen Tomasz Stanko sammen med bassist Anders Christensen og gitarist Jakob Bro. Foto: Frank Karlsen / DagbladetVis mer

Veteran i ungt, friskt selskap

Tomasz Stanko-kvintett med ny og utvidet klangpalett.

|||Polens store jazzstjerne, trompetisten Tomasz Stanko (68), var verbalt lite meddelsom, men lot til gjengjeld hornet kommunisere både heftig tonetett og blåmelankolsk langtonet da han stilte sammen med sin unge dansk-finske kvartett på Oslo Jazzfestival onsdag kveld.

En fullsatt sal fikk noen nye komposisjoner og noen fra 2009-albumet «Dark Eyes», i versjoner der særlig pianist Alexi Tuomarila og gitarist Jakob Bro satte preg på lydbildet under og rundt Stankos kontrollerte, nær vibratoløse tone.

Assosiasjoner
Tuomarila, en raskt stigende stjerne på jazzpianofirmamentet, la flere ganger ut et komp som sammen med trommeslager Olavi Louhivuoris hi hat-spill framkalte glimt av Jarrett-Christensen-konstellasjonen anno «Belonging». Bros syngende gitartone og fraseringer vakte til live like klare assosiasjoner til Larry Corryells spill på Gary Burtons klassiske «Duster»-album.

Litt mer tilbaktrukket i det til tider intense kammerspillet bidro bassist Anders Christensen og Louhivuori med sikkert rytmisk driv og for Christensens del ditto harmonisk fundament.

Kollektiv
Selv om Stanko framsto som den selvfølgelige aksen - det skulle bare mangle - i musiseringen, var det i høyeste grad et band med kollektivt særpreg som bar fram komposisjonene hans. Om interaksjonen muligens var enda mer intuitiv og «under huden»-preget i Stankos forrige, hel-polske band, virket like fullt denne kvintetten klanglig mer spennende og på mange måter vel så frisk, noe den ikke minst viste i et par streite backbeatlåter som må være det nærmeste vi kommer polsk railroadblues. Også i et par vidunderlig lette, filmmusikkaktige melodier viste kvintetten en ikke så ofte eksponert side av Stankos gjennomgående mer såre og melankolske uttrykk.

Bare da Stanko som siste ordinære nummer skrudde på mitraljøsetrompeten fra frijazzperioden, virket bandet å være litt på bortebane. Men så var vel heller ikke kveldens medmusikere født den gang sjefen var på sitt frieste.