Veteranhøst

Sømløse balladeduetter fra mestere i faget.

Carla Bley

Tom Olstad Changes Mingus-hyllest i pynteligste laget.

Lill Holen og Einar Iversen Terning4 «About Time» (Hazeljazz/Musikklosen) Ujevnt, men med mange høydepunkter.

CD: Italias store trompetist, Enrico Rava, er med sine 68 år dobbelt så gammel som sin protesjé og mangeårige medmusiker, pianisten Stefano Bollani. Likevel er det vanskelig å tenke seg en musikalsk mer vital og sømløst sammenføyd duo enn disse to, der de spiller seg gjennom egne og andres ballader på «The Third Man», tilegnet Orson Welles. Klarheten, både lydlig og uttrykksmessig i så vel improviserte som noterte forløp er frapperende, det dynamiske spennet mellom stillferdig melodispill og flammende, abstrakt messingekspressivitet er svært, og enten du velger å lytte til Rava og Bollanis kommunikasjon som en meditasjon, som en ren nytelse av mestere i aksjon eller som en katt-og-mus-thriller, gir musikken tilbake i fullt monn.

CARLA BLEY (71) er en slags 40-årig sjanger for seg selv i moderne jazz. Som komponist skrur hun sammen originale melodier, på samme tid både komplekse og naive; som pianist kan hun virke enkel inntil det hjelpeløse, men er likevel alltid der hun skal være i uttrykket. Som storbandleder har hun signert flere plater som står seg godt, men hun behersker også de mindre formatene og har på sin nyeste cd utvidet sin Lost Chords-kvartett – saksofonist Andy Sheppard, bassist Steve Swallow, trommeslager Billy Drummond – med den italienske trompetisten Paolo Fresu. Med blues i bunnen leverer kvintetten sobert swingende kammerdans over og rundt de langlinjede melodiene, og Fresu kvitterer for tilliten med bl a flygelhornspill av fineste fløyel.

HYLLESTPLATA «For Mingus» er trommeslageren Tom Olstads (54) platedebut som leder etter at han i mer enn 30 år har vært en sentral aktør i norsk mainstreamjazz. Med sin faste kvintett, Changes, (Roy Nikolaisen, trompet; Nils Jansen, tenorsaksofon; Rune Klakegg, piano; Kåre Garnes, kontrabass) spiller han 10 kjente komposisjoner av den store amerikanske bassisten i habile, om enn noe konturløse versjoner. Alt – soli så vel som samspill – er stort sett pent på plass, men det virker ikke som om Olstad har noen annen fortellerambisjon med denne egentlig temperamentsfulle musikken enn å spille den nettopp med alle notene pent på plass. Dermed blir prosjektet bare i begrenset grad interessant, målt mot både Mingus’ egne innspillinger og flere andres.

LANG fartstid har også sanger Lill Holen, men hennes debutplate, «About Time», klarer, ikke minst gjennom suveren instrumentalledsagelse fra Einar «Pastor’n Iversen (piano), Tine Asmundsen (kontrabass) og Svein «Chrico» Christiansen (trommer), å etablere et egetuttrykk med liv, enda så velbrukt repertoaret er. Rett nok synger Holen seg inn i «the great American songbook» med noen til tider i overkant affekterte og dramatiske fraseringer og en engelskuttale som har sine svakheter, men når hun først er god – og det er hun ofte – er hun virkelig en flott tolker og formidler som gjør de kjente låtene til sine med stemmevarme og troverdig stilsikkerhet. Et raust og sjarmerende album, med en lydproduksjon (Jan Erik Kongshaug) som yter materialet full rettferdighet.