Vev av skjebner

Tahar ben Jelloun skriver på fransk, er marokkaner og hører til de store navn i fransk litteratur.

«Den gale natten» er en roman som krever å leses på mange plan. Tilsynelatende er det fortellingen om en legende, Zina, unnfanget i «den gale natten», en natt uten kjærlighet, som bestemmer hennes skjebne.

Det er en bok om skjebne og skjebner. Zina er vakker, uimotståelig og tapper, søker hevn. Middelet skal være mennenes iboende svakhet, deres begjær, unnfallenhet og feighet. I en blå notisbok skriver hun ned sine historier og sørger for at de blir bragt videre. Om de er sanne eller deler av en legende, vet ingen.

I alle fall innebærer de kritikk mot fundamentalisme rettet mot all fri skapende utfoldelse, og innebærer slik også en hyllest til dikteren som krever eller tvinges til å leve og skrive, enten han eller hun skjuler seg i Scheherazades skikkelse - hun som hver kveld må finne opp en ny historie for å beholde livet, eller Salman Rushdie.

En annen renning i veven er beskrivelsen av Tanger, dit Zina og familien må flytte fra Fes, utvandrere som måtte dra til syndens by, smuglerbyen, der nattens skapninger, djinnene, spilte folk puss som kunne gjøre de overtroiske fra seg. Zina opplever seg som en nødvendig forbannelse.

Han som får notisbøkene hennes og prøver å tyde dem, er også et talerør:

«En historie som ikke fortelles, er en død historie.» Ikke uten grunn kommer de til å handle om sorg og fare: «Lykkelige mennesker har ingen historie.»

Dette er en roman om dikterens lodd i en verden der de blir stilt til regnskap på en annen måte enn hos oss.

Men der er altså flere lag i «Den gale natten», om Tanger, om muslimsk fundamentalisme, om nokså usle, og ikke desto mindre sørgelige menneskeskjebner.