Vever skjønnhet

Fra tyske Notwist kommer en av årets første store overraskelser. Med «Neon Golden» har de skapt et stykke vakker musikk, bestående av melodisk forløst indiepop og snirklete elektronisk krydder.

Notwist kommer fra Weilheim utenfor München. Bandet har levd i obskuritet gjennom en drøss med plater. De har holdt på siden 1989, hele tida med brødrene Markus og Micha Acher som kjernemedlemmer. De har gått fra punk til den vevre skjønnheten på «Neon Golden». Platas stillfarne tilstedeværelse må oppleves. De udiskutable popkvalitetene i Notwists nærmest beskjedne låter understrekes av Markus Achers uskyldige vokal. Låtene er så bra at de helt uproblematisk ville fungert som uarrangerte lofi-perler. Men det er de poengterte blåser- og strykerarrangementene, lekkert sammenvevd med Martin Gretschmanns minimalistiske elektronika-elementer, som gjør «Neon Golden» spesiell. Gretschmann har lånt øre til islandske Mum, fjorårets fornyere av kunstelektronika. Og det er i krysningspunktet mellom eksperimentell og umiddelbar at Notwist kommuniserer så ypperlig.

Notwist har ikke laget et eklektisk produkt, skreddersydd for en fragmentarisk epoke. På «Neon Golden» smyger snirklete, elektroniske elementer seg inn i et varmt organisk lydbilde. Singelen «Trashing Days» åpner med en slentrende banjo før minimalistiske, elektroniske lyder kobler seg på sammen med myke blåsere. Dette er sjelfull musikk, og det skinner både av de sorgmuntre, lett nerdete poplåtene, av den lekne instrumenteringen og av den tjukke, helhetlige produksjonen.