Vi anker

Tvangsekteskap: For ei tid tilbake etterlyste jeg en person som var villig til å medvirke til en straffbar handling, nemlig å «smugle» Menije Ravandost tilbake til Norge. Anmodningen utløste positive tilbakemeldinger fra personer som ønsket å bistå. Dagbladets journalist Carsten Thomassen ga Menije et ansikt i sin reportasje like før han døde.

Menijes historie går i korte trekk ut på at hun ble lurt til Iran av sin onkel og ble holdt der mot sin vilje uten mulighet til å returnere til Norge. Dette var straffen for at hun skilte seg fra hans sønn som hun ble tvangsgiftet med. Hun klarte etter hvert å lure seg ut og fikk ringt til politiet i Sarpsborg, UDI og andre offentlige institusjoner hvor hun ba om hjelp. Hun forsøkte også å kontakte ambassaden i Teheran. Det viste seg å være meget vanskelig. Da hun endelig fikk kontakt, valgte ambassadens visumattaché å unnlate å hjelpe henne fordi han ikke trodde på henne. I ambassadens arkiver ligger det flere brev hvor hun ber om hjelp, deriblant en visumsøknad. Ingen av henvendelsene er besvart. Måneder og år er gått siden jeg snakket med Menije for første gang. Hun er fremdeles ikke kommet hjem. Derfor saksøkte hun staten.

UNE, hennes motpart i saken, nekter henne å være til stede under rettsmøtene, selv om Oslo tingrett mente det var helt nødvendig av hensyn til hennes rettssikkerhet at hun fikk anledning til å forklare seg for retten. Til tross for dette, vant hun saken i Oslo tingrett. Gleden var stor. Sorgen ble vanskelig å bære da hun fikk beskjed om at staten anket avgjørelsen. Hun mistet følelsen i høyre side. Ben og arm ble lammet i en lang periode, og håret faller av. Fortsatt har hun vondt i benet. Det er grunn til å tro at sjokket over anken utløste disse reaksjonene. Med hjelp av undertegnede og andre, har Menije nå kommet seg ut av Iran, og befinner seg på et forholdsvis trygt sted. Menneskelig sett har hun det forferdelig. Anken har gjort tilværelsen uutholdelig.

Jeg finner det helt nødvendig å påpeke den selvfølgelighet at det er vi som er staten – du og jeg. Staten (vi) tapte det første slaget om Menije, men valgte å kjempe videre. Det er en legitim rett alle parter i en rettslig prosess har, men jeg stiller meg spørsmål om hvordan staten forvalter dette ansvaret på våre vegne. Flere momenter må tas med i en vurdering av hvorvidt en dom skal ankes. Prosessrisiko er et hensyn, altså kostnadene ved videre søksmål. Og så det menneskelige aspektet – er det verd å bruke tid og krefter på en videre prosess – har parten krefter til å fortsette? Alle disse sidene er vi etisk forpliktet til å vurdere før vi gir råd. Ofte må vi forsøke å overbevise en tapende part om at en må leve med avgjørelsen. Det er å ivareta klientens interesse. Men er det likevekt mellom partene når motparten er staten? Hvordan håndterer staten dette ansvaret, hvilke vurderinger gjøres opp mot prosessøkonomi og hvordan håndteres sakens menneskelige side?

Jeg utfordrer staten til å utdype eller orientere oss om hvilke vurderinger som gjøres i den forbindelse. Det er de generelle betraktningene som er av interesse. Eller er det slik at de ikke trenger å tenke på penger – og er det slik at de ikke tenker på de menneskelige sidene – fordi staten er ikke et menneske? Er det slik at Fru Justitias vektskåler ikke står i vater?