KONSERT: Bruce Springsteen står på scenen på Valle Hovin i kveld. Foto: Hans Arne Vedlog / Dagbladet
KONSERT: Bruce Springsteen står på scenen på Valle Hovin i kveld. Foto: Hans Arne Vedlog / DagbladetVis mer

Vi anmelder Bruce på Valle Hovin låt for låt

Følg Springsteen-konserten direkte her.

KONSERT: Bruce Springsteen er tilbake på Valle Hovin med sitt E Street Band. Han har tidligere spilt på skøytearenaen på Oslos østkant i 1988, 1993 (uten E Street Band), 2003 og 2008. På mandag og tirsdag opptrer gjengen på Bergenshus festning i Bergen. Her følger anmeldelse av Valle Hovin-konserten låt for låt:

Dagbladet anmelder låtene fortløpende.

1. «The Promised Land»
«Hello Oschlo!». Bruce begynner alene på kassegitar slik han har gjort de siste konsertene. Gjør det velkjente sporet fra «Darkness On The Edge Of Town» som en gammel folksang, med munnspillpartier innimellom. Det spartanske arrangementet klarer uansett ikke å skjule at dette er en av Springsteens beste popmelodier. Og fullbandsversjonen er jo relativt ihjelspilt også, så dette var en velkommen overraskelse. Fin og populær start i kveldssola på Valle Hovin!

2. «No Surrender»
Dette er låten som Bruce på innerposen av «Born In The U.S.A.» dediserte til sin venn Little Steven. Sistnevnte fikk nesten mer applaus enn Bruce selv da han entret scenen. Norges største norgesvenn akkurat nå. Framføringen er helt streit, bombastisk kompisrock uten så mye lagt til eller trukket fra på originalen. «Our honorary Norwegian», introduserer Bruce før de går over i «Two Hearts».

3. «Two Hearts»
Hard start av E Street Band i dag, dette «The River»-sporet er nok en låt hvor propelltrommis Max Weinberg får varmet opp skikkelig, og hvor resten av bandet øser på med fart og kraft. Nok en omgang med Little Steven-hyllest, det holder for en god stund nå, altså.

Artikkelen fortsetter under annonsen

4. «We Take Care Of Our Own»
«Wrecking Ball»-singelen har lenge vært foretrukket åpningsspor på turneen, men er nå flyttet litt nedover i settet. Fikk et løft av å ligge først i settet, faller litt mer inn i det ordinære nå som den legges i flukt med kataloggullet fra 80-tallet.

5. «Badlands»
Litt andpusten Bruce etter en heftig energiutblåsning i starten, «oh-wow»-koringene mot slutten bærer preg av det. Men for en låt, og solid, tung anthem-behandling fra E Street Band. Haler den ut med litt gitarshowoff fra Bruce og en æresrunde med hammondorgelet. God stemning på Valle.

6. «Wrecking Ball»

Bytter ut Jersey med Lillehammer i teksten, i et billig, men vellykket publikumsfrieri. Tittelsporet fra sisteplata har etter hvert vokst seg inn i en relativt liten kategori av sanger fra nyere tid som tegner til å bli stående som en slitesterk livefavoritt. Suzi Tyrells fele låter litt surt når den kommer inn midtveis, men dette er og blir en vellykket hybrid av den tradisjonelle Rocke-Bruce og den mer klimprende visesangeren han innimellom ønsker å være. Og mange merker seg nok ekkoet av «Born To Run» i koringene på slutten. Ellers kan den godt legges til her, igjen: Max Weinberg, for en trommis!

7. «Death To My Hometown»
Denne konserten trenger muligens en liten pustepause snart. Øset fortsetter med denne tungt irskklingende sangen, som stamper avgårde uten egentlig å komme seg særlig av flekken.

8. «My City Of Ruins»
Og her kom pustepausen. Soul-Bruce plastrer egne sår (dødsfallene til Danny Federici og Clarence Clemons), men gir Valle Hovin det alle har ventet på: en stor, trøstende klem. Subtile, verdige referanser til 22. juli, uten å overdrive. Bruce fyller dette predikantformatet med stor autoritet, og lar «My City Of Ruins» liksom skvulpe med når han introduserer bandet og samler menigheten. «Are we missing anybody tonight now?», messer han intenst og rungende mot slutten. Alle vet hva dette betyr. «If we are here, and you are here, they are here». Menigheten inviteres til å juble alt de kan. Bruce er sjelesørger og seremonimester og blåser på alles sår. Uten å nevne 22. juli direkte en eneste gang.

9. «Spirit In The Night»
En av de eldste låtene på repertoaret. Gospelstemningen fra «My City Of Ruins» fades over i denne i ettertid utypiske souljazzen. E Street Band med blåserrekke og kor jammer låten helt ned til sånn cirka New Orleans før de drar den ordentlig i gang. Stas med håndplukkede «gems» som dette fra katalogen. Ikke bare for publikum, men også for Bruce og bandet, åpenbart.

10. «Ain't Good Enough For You»
Bruce er nede og plukker opp låtforslag per plakat fra publikum - et populært rituale de siste årene. «We played this once in Asbury Park». De prøver seg, Bruce leker seg med å spontanarrangere den for bandet. Første gang spilt på denne turneen altså. Låter litt for bra sånn sett. Det viktige her, og dette er en kvalitet Springsteen skal ha maksimal jubel for å inneha, er å omfavne det spontane. Da bærer man over med at det låter litt humpete og dansebandaktig. Terningkast seks i sjarm for dette outtaket fra «Darkness...»-innspillingen. Og, hvis vi skal tro Bruce, bare spilt én gang i Asbury Park på tampen av 2010.

11. «Hungry Heart»
Jovialt og koselig som alltid under denne lett ihjelspilte folkefavoritten. Farges kanskje med en ørliten ekstra teint gospel på denne turneen, men først og fremst Pop-Bruce på sitt mest likandes.

12. «Streets Of Fire»
Alltid stas med «albumsporene» fra «Darkness On The Edge Of Town». Seig, tung og introvert låt hvor Springsteens gitarsolo er akkurat så fuzzete og spiss som den bør være. Et slikt øyeblikk der man kommer på at gitarhelten Bruce er undervurdert sammenliknet med mange av de andre prefiksene som henges foran navnet hans.

13. «Prove It All Night»
Også rett over i mer av det samme, da! Denne har vært langt oftere spilt, litt tidligere i turneen endog i en forlenget, mer episk versjon à la et berømt konsertopptak fra 1978. Valle Hovin får den regulære versjonen, og bør ikke gråte av den grunn. Dette er noe av den beste musikken Springsteen har skrevet og spilt inn, og formodentlig like givende for ham å spille som det er for oss å lytte til. Little Steven melder seg på intenst i koringen mot slutten, før Springsteen stiller inn sirkelsagfuzzen på gitaren og drar enda en solo som så blir avløst av Nils Lofgrens fingerlek på de nederste båndene på gitaren. Fett!

14. «Johnny 99»
Ah, den humpete Creedence-aktige versjonen av dette opprinnelige dunkle akustiske eposet fra «Nebraska»! Konserten har passert halvannen times varighet, E Street er varme i trøya, og til og med blåserrekka får komme inn i moroa - igjen spilt med en ettersmak av cajun. Bruce er en flink tolker av andres sanger, og ofte covrer han seg selv like bra. Taktskifte mot slutten, nesten The Band-aktig svai der noen sekunder, før de drar opp tempoet igjen. «Johnny 99» tar seg en fest, rett og slett.

15. «Working On The Highway»
«Born In The U.S.A.»-sporet er ren stadionrockabilly, nå med sine ulmende honkytonk-elementer aksentuert litt ekstra. Max Weinberg pisket i gang på trommene, Bruce pisket videre på kassegitaren, og så dro de avgårde. Trailersjåførhymne som hales ut litt for lenge, men den har en rå sjarm det er vanskelig å krangle med.

16. «Shackled And Drawn»
Et av eksemplene på at Bruce er litt låtsvak innimellom på albumene. Denne sangen er lite mer enn et karismatisk refreng, til gjengjeld øker akkurat dennes valuta i verdi i konsertsammenheng. Over til Little Steven-nyhetene: på denne sangen spilte han elektrisk mandolin.

17. «Waiting For A Sunny Day»
Et rituelt høydepunkt i settet etter hvert. Her trekker Springsteen opp en liten jente fra publikum i høreklokker og gul trøye som sjarmerer 40.000 mennesker med å synge som best hun kan, og får en bitteliten æresrunde på skulderen til Bruce etterpå. Funksjonell, stemningsskapende soulpop - den moderne «Hungry Heart» - verken mer eller mindre.

18. «Raise Your Hand»
Gammel soulklassiker som har stått på E Street-repertoaret i over 30 år. Upåklagelig framført, litt mer bakpå i ganglaget enn i glansdagene rundt 1978, men velkomment gjenhør.

19. «Rocky Ground»
Bruce introduserer sangen med noen linjer om «hard times» både hjemme i USA og her i Norge. Han tenkte ikke nødvendigvis på finanskrisen når han sa dette. En av «Wrecking Ball»-låtene som ikke sitter helt verken på plate eller live, men på dette tidspunktet i konserten er den et lavmælt brekk i begivenhetene.

20. «The River»
Kveldens største velkomstbrøl for en sang så langt. Bruce svarer med en sjeldent fintfølende og inspirert framførelse, dette er en sang som publikum vanligvis eier, men som Springsteen kontrollerte med rutine og fingerspissfølelse og slik overkom dens åpenbare ihjelspilthet. Sterkt.

21. «The Promise»
Denne låten er fantastisk. Og nesten for stor for anledningen. Den krever konsentrasjon og intimitet mer enn 40.000. Men det var ganske stille i «salen», Springsteen spilte sitt piano enkelt og effektivt, og tekst og melodi er i seg selv gåsehud fra start til mål. Bare at han spiller denne innimellom er en gave. Heldige Valle Hovin.

22. «The Rising»
Har personlig aldri opplevd dette som noen klassikerkandidat i livesammenheng, men dette er den klart beste versjonen jeg har hørt av den. Konsentrert øs, tribunekoringene runger effektivt over stadion. En positiv overraskelse i kveld. Ikke sikkert det betyr at det er en god idé å ta enda et «The Rising»-spor etter dette, men vi får se. Snart er det ekstranumre her i skumringen.

23. «Lonesome Day»
Som forventet - en låt til fra «The Rising» rett etter understreker hvilke svakheter materialet fra denne platen bærer med seg. Og «Lonesome Day» er en av de kjedeligste av dem.

24. «Land Of Hope And Dreams»
Det oppløftende, smilende låtplasteret til Bruce, det som skal mane fram troen på det gode, troen på at alt blir bra til slutt. Effektiv stadionsoul som vanlig. Avsluttes med 80.000 hender i været og noen strofer av Curtis Mayfields «People Get Ready». Soul-Bruce på sitt mest hjertelige.

Her slutter det ordinære settet - etter litt pause blir det helt sikkert raust med ekstranumre.

Bruce blir stående igjen med kassegitaren, og er «døgnvill»: «Jeg aner ikke hvor lenge vi har spilt! Er klokka 10? Det er latterlig!».
Så blir det mer «Lillyhammer»-prat, Little Steven kommer ut sammen med flere av bandmedlemmene, Bruce improviser en norsk vise, tøyser med konsertstoppen i London og synger at konsertarrangøren Live Nation «can kiss their asses!». «Jeg vil spille til sola går ned!». Og så over til ekstranumrene på ordentlig.

25. «We Are Alive»
Bombastisk skramlefolk. Kanskje ikke helt hva majoriteten av de 40.000 har ønsket seg som ekstranummer. Litt stemningsdempende, det summer litt ukonsentrert i publikumsmassen.

26. «Born In The U.S.A»
Monsterhit i blytung, massiv versjon, med et voldsomt sug i støypartiet mot slutten. Max Weinberg letter som et helikopter bak trommene. Stadionrock på sitt beste.

27. «Born To Run»
Mer frådende, brutalt forførende stadionrock. Nytt episk støyparti, lagt som en slags tornado inni all den melankolske medvinden som blåser gjennom hans kanskje mest klassiske låt. Enorm opptur at hitlåtene låter så overbevisende og inspirerte.

28. «Glory Days»
Heseblesende fortsettelse på folkefesten. Både Bruce og folket i flytsonen. Snart er moroa over.

29. «7 Nights To Rock»
Ren rock'n'roll-moro, helt uten annen agenda enn spilleglede og nostalgi. Intet ekstranunmersett er komplett uten en av disse gamle partylåtene han elsker så mye.

30. «Dancing In The Dark»
Nå er det snart slutt her. Blåserne beefer opp Springsteens MTV-hit (den med en meget ung Courtney Cox), og den funker fortsatt som en siste energiutblåsning, en siste drink, før hjemferden. Oslo-natta er lys, men flomlysene på her på Valle Hovin.

31. «Tenth Avenue Freeze-Out»
Hva skal du gjøre for å runde av en slik stort sett suveren kveld? Du henter fram "Tenth Avenue Freeze-Out". Låten som feirer E Street Band. Låten som nå feirer avdøde Clarence Clemons ekstra mye. Bilder av Clemons ruller over skjermene etter "Big Man joined the band"-tekstlinjen, publikum jubler vilt mens bandet har stoppet. Dette er sorgbearbeidelse av mest livsbejaende slag. Det er på overtid på Valle Hovin, men ingen kapper strømmen. Nå er det slutt etter tre og en halv time. Bruce Springsteen & The E Street Band avslutter på topp. God natt!.

32. «Twist and Shout»
Ikke god natt likevel! «I can see a little bit of light up there!», tøyser Springsteen, og kliner til med enda mer festrock blottet for noe nivå av dypere mening. Publikum takker for denne rausheten med å juble høyt mens du pønsker på hva dette har å si for planene om å reise hjem med kollektivtransport. Men først skal 80.000 hender i været litt til.

33. «Night»
Aj, enda en låt! Connaisseur-låt fra "Born To Run"-albumet. På overtid i overtiden så å si. Ja takk!
Og så er det slutt på ordentlig.