Anmeldelse: «Eurovision» - NRK1

Vi anmelder første «Eurovision»-semifinale låt for låt

Sirkuset er i gang.

ÅPNER BALLET: Tamta fra Kypros hadde æren av å få åpne første semifinale i Tel Aviv. Foto by Jack GUEZ / AFP
ÅPNER BALLET: Tamta fra Kypros hadde æren av å få åpne første semifinale i Tel Aviv. Foto by Jack GUEZ / AFPVis mer

TV: Det er duket for første semifinale i «Eurovision». Vi tar for oss all bidragene som kjemper om en plass i lørdagens finale i Israel.

1. Kypros: Tamta - «Replay»

Tamta går bredt ut og har på ingen måte til hensikt å stupe ned i den tradisjonelle «Eurovision»-klisjésumpen. Det låter lekent, lett og moderne. Og ganske fengende, må det sies. Etno-inspirert elektropop ligger på bordet og den unge sangeren serverer måltid med bøtter av selvtillit og glimt i øyet.

Er det her nivået i årets «Eurovision» skal ligge?

2. Montenegro: D-moll - «Heaven»

Det var nesten som om man ble litt optimistisk i noen sekunder der. Montenegro sørger for å dra det hele ned på bakkenivå igjen med sur møljesang som ikke har så mye annet å by på enn et repetivt gladpop-refreng som ikke går noen steder.

Det smiler det de er gode for og den tallrike gjengen har pyntet seg fint, men jeg tviler på det tar dem langt i denne konkurransen.

3. Finland: Ville Darude Virtanen - «Look Away»

Finland satser på temposterk elektropop med dype dynamiske daler som tidvis skjeler kraftig i retning Kim Wilds «You Keep Me Hanging On». Virtanen ser tent ut med tredagersskjegg og skinnjakke, men han er ikke like stødig vokalt. Det surner litt mellom slagene.

Men, men - slettes ikke det verste noen har prestert i denne konkurransen, men det blir nok heller ikke det mest minneverdige.

4. Polen: Tulia - «Fire of Love (Pali się)»

Det morsomme med «Eurovision» er at du av og til må tenke ganske hardt for i det hele tatt skjønne hva enkelte av artistene baler med eller forsøker å se. Polens bidrag fremstår nesten som en blanding av punk og alternativ pop, men det ser ut som om hovedpersonene forsøker å formidle noe helt annet.

Et bisart skue på sett og vis, men det vekker i alle fall noe i deg. Forundring, kanskje?

5. Slovenia: Zala Kralj & Gašper Šantl - «Sebi»

Knatre, knatre - kan noen stikke opp på scenen og vekke hun der Zala? Det ser jammen ut som om den søvndyssende og minimalistiske elektropopen får hovedpersonen selv til å bli tung i øyelokkene. Kanskje ikke så rart, vokallinjene er paddeflate og formidlingsevnen til duoen på scenen like så.

Nei, Slovenia - her må det jobbes hardere.

6. Tsjekkia: Lake Malawi - «Friend Of A Friend»

Nei nå er det dårlig flyt her, som de sier i fotballen. 80-tallet ringte og ville ha både det ene og det andre tilbake. Nå er ikke det problemet fryktelig uvanlig i «Eurovision»-kontekst. Men skal man lage fargerik funk-pop som er lett i steget og mild i kantene, tenger man i alle fall et godt synth-hook eller et smittende refreng. Det er vanskelig å finne noen av de elementene her, dessverre.

Tsjekkia er for opptatte av å tøyse rundt.

7. Ungarn: Joci Pápai - «Az én apám»

Pápai er tilbake - barfot, emosjonell og med samme dulten på hodet. Han gjorde det godt sist resultatmessig. Undertegnede falt aldri helt for den bevrende sangen hans. «Az én apám» flytter ikke fjell, den heller.

Det er ikke hårreisende dårlig på noen som helst måte, det blir bare for mye patos og klisjétunge fraseringer.

8. Hviterussland: ZENA - «Like It»

ZENA satser på show, dans og moderne pop. Hun er ikke den råeste sangeren vi har hørt. Låten er ikke øverste hylle, den heller - men det er noe med ærligheten som smitter. Det ser ut som hun mener og tror på det hun driver med og det er ofte en befrielse i et show hvor teateraspektet ofte blir det tungtveiende.

Et kjærkomment avbrekk, tenker jeg vi sier.

9. Serbia: Nevena Božović - «Kruna»

Serbia leverer en klassisk ballade det går tusen på dusinet av. Det er mye tunge bevegelser, såre blikk og knyttede never som presses hardt mot brystet.

Men det er bare å beklage, Nevena - det går inn det ene øret og ut det andre.

10. Belgia: Eliot Vassamillet - «Wake Up»

Eliot har tydeligvis en forkjærlighet for det mørke og mystiske, han også. Det går relativt sakte for seg. Låten er dunkel og pompøs, men hovedpersonen synger rett og slett som en kråke.

Det er som om han er så fokusert på å peke i riktig kamera at han glemmer å passe på at han har noen toner han skal holde.

11. Georgia: Oto Nemsadze - «Sul tsin iare (Go Ahead)»

Du store, nå virker det som om det konkurreres i bunnivå her. Oto ser ut som en levning fra en annen planet der han snor seg rundt på scenen mellom ildsøyler og og røykfontener, alvorstynget i blikket og dramatisk i bevegelsene. Det høres ikke ut som han synger, det er mer formaning og brumming.

Og når det ikke kunne bli rarere, kommer det et mannskor inn fra siden og laller frem noen strofer. Du tror det ikke før du har sett det.

12. Australia: Kate Miller-Heidke - «Zero Gravity»

Kate Miller-Heidke kjører likeså godt i gang en slags potpurri av stilarter som gjerne melder sin ankomst under en «Eurovision»-runde. Det er opera, elektronika, etno og klassisk pop. Det er såpass hysterisk koko og godt gjort at det blir gøyalt.

Skal man lage sirkus, må man gjøre det med overbevisning og selvtillit. Det hjelper selvsagt på at Kate synger overbevisende og teknisk veldig godt.

13. Island: Hatari - «Hatrið Mun Sigra»

Techno-punk komplett med bondage-show er ikke daglig kost i dette universet. Låten i seg selv er ikke en genistrek i seg selv, men funksjonell nok og, må sies, et friskt pust i denne sammenhengen.

Det er gjennomført og karaktersterkt, så får vi se da om folket vil ha Island og sadomasochisme i finalen.

14. Estland: Victor Crone - «Like It»

Klart vi må ha litt eurodance fra Estland. Hadde Victor hatt litt mer stemmekontroll og et par ekstra triks i ermet å spille på, hadde ikke dette vært helt håpløst. Låten er i og for seg ganske fengende og umiddelbar.

Men han synger altså forferdelig surt når han kommer opp i høyden.

15. Portugal: Conan Osíris - «Telemóveis»

Slutt å tull da. Dette må jo være satire? Er det et løsskjegg i latex han har under haka der? «Låta» skjønner jeg ingenting av - alt er bare et sammensurium av lyder som ikke henger sammen.

Det Conan selv bedriver kan vel knapt nok kalles sang. Er det en performance? Jeg tror ikke det heller.

16. Hellas: Katerine Duska - «Better Love»

For å si det sånn: Katerine er veldig heldig som får gå på scenen etter Portugal. Alt må jo fortone seg som en gigantisk opptur etter det makkverket forgjengeren serverte. Heldigvis får man summet seg litt etter hvert og skjønner at man er i ferd med å bli lurt. Hellas serverer middelmådig middelhavs-pop uten egenart eller en spesielt god sanger.

Mer trenger man kanskje ikke si om den saken?

17. San Marino: Serhat - «Say Na Na Na»

OK, da får Serhat siste ordet her. Middelhavsdisco med mørk bassrøst og tilbakelent sjarme er heldigvis en bedre måte å avslutte kvelden på enn det ballademaratonet som har tatt mye av fokuset i denne semfinalen.

Energifylt og jordnært. Da er det opp til folket.