Anmeldelse: «Eurovision» - semifinale 1 - NRK

Vi anmeldte den første «Eurovision»-semifinalen låt for låt

Vi anmeldte låtene.

SEMIFINALE: Under semifinalen i Eurovision overrasket Tix. Video: NRK / EBU Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

TV: Tirsdag kveld var det klart for første semifinale i årets «Eurovision». Nederland er vertsnasjon og 16 land var i ilden i Rotterdam, Norge inkludert. TIX er vårt store finalehåp. Vi anmeldte låtene fortløpende:

Litauen åpnet kveldens semifinale. Foto: Peter Dejong/AP
Litauen åpnet kveldens semifinale. Foto: Peter Dejong/AP Vis mer

1. Litauen: «Discoteque» – The Roop

Litauen mener kantete elktropop er veien til «Eurovision»-himmelen i 2021. Vi får se om folket er enig? Det er relativt anemiske varer The Roop serverer fra scenkanten i Ahoy Arena, for anledning fylt med 3500 publikummere. Bare i det i seg selv er jo noe å smile av. Det er ikke fryktelig dårlig. Det er bare ikke spesielt spennende heller - melodien er flat og refrenget det samme. Gule dresser og instendige danse-trinn til tross.

2. Slovenia: «Amen» – Ana Soklič

Hallelujah, Slovenia gir seg gospelen i vold med alt det innebærer av patos, dramatiske håndbevegelser og intense blikk i kameraet. Ana tror nok på det hun synger, men er det nok til å få Europa til å tro på henne? Teknisk sett er det innafor, men sangen i seg selv er veldig dusinvarepreget. Den har vel også for lite karakter ved seg til å skape de aller største ringene i «Eurovision»-vannet.

3. Russland: «Russian Woman» – Manizha

Manizha har i alle fall nok av attityde der hun snakkesynger seg gjennom «Russian Woman», eller forsøk på rapping som det også kan kalles. Her er det vel mer energien enn finesse som gjelder. I tillegg har sangen passe doser med særpreg og et ikke så verst driv. Kan fort bli en «mørk hest» i konkurransen.

4. Sverige: «Voices» – Tusse

Sverige er som regel stødige i denne konkurransen og satser oftere på musikalsk bravur enn sirkus. Sånn sett føyer Tusse seg fint i den svenske «Eurovision»-tradisjonen. Låten på sin side er en smule pregløs målt opp mot tidligere høydepunkt og modulasjonen på tampen er noe billig til Sverige å være. Men fint fremført fra Sveriges store 2021-håp.

5. Australia: «Technicolour» – Montaigne

I likhet med Sverige har Australia for vane å sende musikalt habile innslag til konkurransen. Montaigne leverer røff og hard elektro-pop med klare nikk til 80-tallet. Hun sliter litt med sangen, den australske sangeren skjærer ut på tonene her og der, noe som gjør den fargerike «Technicolour» hakket mindre slagkraftig enn det den kunne ha vært. Om Montaigne kommer videre kan hun kanskje pynte på det aspektet?

6. Nord-Makedonia: «Here I Stand» – Vasil

Er det bare meg, eller sender alltid Nord-Makedonia balladesangere med dirrende adamsepler og Freddy Mercury-nivå på ambitusen til «Eurovision»? Sammenligningen stopper der, altså. Her kan ikke speilbrynje og klokkeklare stemmebånd redde noe som helst. Vasil synger med rørende innlevelse og inderlighet i blikket, men når man har med seg en så bleik og fantasiløs sak som dette i bagasjen, er det ikke så mye å sette pengene på.

7. Irland: «Maps» – Lesley Roy

Hva skjer her da? Lesley Roy flakser rundt i noe som minner om barne-TV-kulisser fra en svunnen tid. Nå er ikke den merkelige koreografien det som velter lasset her. Det klarer Roy utmerket godt selv. Hun synger som andpusten kråke, bommer på tonene og klarer ikke formidle tekst eller melodi i all den heseblesende viraken. Det hjelper ikke å trampe med beina og peke i kameraet når du ikke makter å fremføre sangen din på en adekvat og forståelig måte.

8. Kypros: «El Diablo» – Elena Tsagrinou

Kypros kommer til Rotterdam med stampende og eksotiske rytmer. Elena fremstår som en krysning mellom Missy Elliot, Lady Gaga og, tja - en lokal karaokesanger? Hun er ikke en stor vokalist, men hun har en slags formidlingsevne og brukbar temperatur i fremføringen sin. Sangen er heller ikke krise. Den har et passefengende refreng, en småkul produksjon og en scenografi som kan bite fra seg og bli husket.

9. Norge: «Fallen Angel» – TIX

Mye har vært sagt og skrevet om TIX og hans «Eurovision»-bidrag. «Fallen Angel» er ikke en fantastisk sang, men i denne konteksten funker den faktisk overraskende godt. Den har en naturlig fremdrift og melodisk er den lett å få has på. Skal TIX' øre for iørefallende og lettfattelige melodier ta oss til finalen? Han lever i alle fall en sangprestasjon og et show som sitter som det skal. Hakket mer overdådig enn det som er typisk for sobre Norge, men det kan fort pirre landene med høyere gjennomsnittstemperatur enn den vi har i Norden.

10. Kroatia: «Tick-Tock» – Albina

Frisk semi-kontemporær elektropop er ikke vanlig kost fra disse breddegrader. I alle fall ikke i denne konteksten. Albina leverer som bare det. Hun har en fin klang og en stemme som sitter som limt på de smygende rytmene og den bugnende melodien. En aldri så liten favoritt så langt? Faren er at den fort kan bli for moderne.

11. Belgia: «The Wrong Place» – Hooverphonic

Belgia forsøker seg med en småmørk og seig rocker, om vi kan driste oss til å dra karakteristikken så langt? Det kunne ha vært interessant nok, men sangen sitter ikke helt i ørende. Det blir lett messende og flatt og noe fattig på musikalske kontraster, noe som gjerne behøves om man skal fenge umiddelbart.

12. Israel: «Set Me Free» – Eden Alene

Her har Israel gjort seg flid med det meste. Fra koreografi til hårfrisyrer og alt i mellom. Det hjelper også at låten er dansbar og er full av melodiske knagger som hekter deg med på ferden fra første akkord. Skal man kalle Eden Alene for kontemporær etno-elektropop? Det hun leverer har i alle fall både særpreg og identitet. Hvor skal dette ende?

13. Romania: «Amnesia» – Roxen

Roxen har kanskje et forbilde i Billie Eilish? Hun sverger i alle fall til minimalistisk og smådunkel pop. Skal du gjøre suksess med den type grep må du ha en stemme som bærer hele lasset. Dessverre kommer hun til kort sangmessig. Det er for lite melodi og mange sure toner her. Litt for mange.

14. Aserbajdsjan: «Mata Hari» – Efendi

En merksnodig sak, dette. Verset er ganske grufult og uhångripelig, så våkner Efendi i refrenget, som med sine høye ildtunger og temperamentfulle koreografi kommer godt gjennom TV-ruta. Nok et eksempel på at showet kanskje er viktigere enn sangen? Det funker i alle fall tidvis helt OK.

15. Ukraina: «Shum» – Go_A

Her er man på det nivået at ting blir så rart og tullette at det nesten blir oppsiktsvekkende. Musikken er et merkelig amalgam av folkemusikk, techno og industriell rock. Koreografien er helt koko, sangen sur og ute av synk. Tempoet skrus opp som om det hele skal ende i et hallingkast. Såpass psykedelisk at man ikke vet om man skal trille en høy terning eller gå for bunnotering. Kunst eller katastrofe? Vi lander nok på den siden med færrest øyne.

16. Malta: «Je Me Casse» – Destiny

Den første semifinalen avsluttes på volumiøst vis med en sanger i Destiny som virkelig har lungekapasiteten på sin side. Hun er høyt og lavt tonalt, og har åpenbart bedre kontroll på dette aspektet en brorparten av sine konkurrenter i denne runden. «Je Me Casse» er en lettfattelig pop-banger, proppet med middelhavskalibrerte rytmer og fiffig soulsnert. I seg selv ikke fryktelig original eller spennende, men godt håndverk og upåklagelig fremført.

Saken oppdateres.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer